Hva sier tolkeloven?

Bruk av tolk i offentlig sektor er fra 1. januar 2022 regulert i en egen lov: Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven).

Sist oppdatert: 4. november 2021

I henhold til tolkeloven har offentlige organer plikt til å bruke kvalifisert tolk. Det finnes også bestemmelser i særlovgivningen som medfører plikt til å bruke tolk.

Tolkeloven stiller krav til tolker om blant annet god tolkeskikk, taushetsplikt og habilitet.

I denne artikkelen har vi oppsummert viktige bestemmelser om bruk av tolk i tolkeloven og særlovgivningen. Se lovdata.no for tolkeloven i sin helhet, samt forskriften til tolkeloven. IMDi jobber også for tiden med en mer utfyllende jurdisk veileder til loven.

Tolkeloven

Tolkeloven har to hovedformål etter § 1. For det første skal den bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk. For det andre skal den bidra til at tolker holder et forsvarlig faglig nivå.

Tolkeloven gjelder tolking til og fra norsk etter § 2. Loven gjelder også tolking mellom norsk tale og norsk og andre lands tegnspråk, samt annen tolking for personer med hørselshemming eller kombinert hørsels- og synshemming.

Tolkeloven gjelder for alle offentlige organer som bestiller og bruker tolk. Som offentlig organ regnes organer som omfattes av forvaltningsloven, domstolene og påtalemyndigheten, samt private som utfører tjenester på vegne av det offentlige. Private barnehager godkjent etter barnehageloven og private grunnskoler og videregående skoler godkjent etter opplæringslova og friskolelova omfattes også.

Tolkeloven gjelder også for tolker, inkludert tolker for døve, døvblinde og hørselshemmede.

Offentlige organers ansvar for bruk av tolk

Etter tolkeloven § 6 har offentlige organer plikt til å bruke tolk når det følger av lov, for eksempel etter bestemmelser i særlovgivningen. I tilfeller der plikt til å bruke tolk ikke er regulert i annen lov, skal offentlige organer bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettsikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.

Offentlige organer bør også vurdere å bruke tolk når de ellers er i kontakt med personer som ikke kan kommunisere med organet på norsk.

I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt om samtalepartnere kan kommunisere forsvarlig uten tolk, og på sakens art og alvorlighet.

Når et offentlig organ har plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk etter tolkeloven § 7. En kvalifisert tolk er en tolk som har gjennomført et eller flere av de offentlige kvalifiseringstilbudene for tolker, slik at de oppfyller kravene for å være oppført i Nasjonalt tolkeregister.

Tolkeloven forbyr også bruk av barn som tolk etter § 4.

Offentlige organer kan bruke fremmøtetolking eller fjerntolking etter § 8. Med fjerntolking menes tolking via skjerm eller telefon. Ved bruk av fjerntolking, skal offentlige organer sikre at de tekniske løsningene er tilfredsstillende, at ansatte får opplæring og at personvern er ivaretatt.

Ifølge tolkeloven § 9 skal offentlige organer som jevnlig bruker tolk ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk.  Med «jevnlig» menes omtrent 50 tolkeoppdrag i året eller mer. Forskrift til tolkeloven § 2 sier at retningslinjene som minimum skal inneholde rutiner for bestilling av tolk, situasjoner som krever bruk av tolk og veiledning i bruk av tolk og fjerntolking. IMDI har en egen side med veiledende informasjon om hvordan offentlige organer kan lage egen retningslinjer for bestilling og bruk av tolk.

Krav til tolken

Tolkeloven inneholder også krav til tolker.

Tolker er underlagt taushetsplikt etter tolkeloven § 15. Dette betyr at reglene om taus­hetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og eventuelle andre lover også gjelder for tolker.  

Etter tolkeloven § 16 skal en tolk ikke skal ta oppdrag hvis tolken er inhabil. Tolken er inhabil når det foreligger forhold som nevnt i forvaltningsloven § 6 første eller andre ledd.

Retningslinjene for god tolkeskikk har blitt lovfestet. I tolkeloven § 14 blir kravet om å opptre i samsvar med god tolkeskikk beskrevet. Her stadfestes det  blant annet at tolken skal ha tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse for tolkeoppdraget, opptre upartisk, ikke misbruke informasjon tolken har fått kjennskap til gjennom tolking, og at tolken må forsikre seg om at forholdene ligger til rette for forsvarlig utførelse av tolkeoppdraget. Retningslinjene for god tolkeskikk blir utdypet i tolkeforskriftens §§ 3-8.

Det er også nå lovfestet at tolker etter tolkeloven § 10 må fremlegge politiattest når de skal utføre oppdrag for visse myndigheter.

Les mer under Krav til tolker i lov og forskrift.

Bestemmelser om bruk av tolk i andre lover

Generell forvaltning

Plikten til å bruke tolk ble tidligere utledet av forvaltningens generelle veiledningsplikt i forvaltningsloven § 11, utrednings- og informasjonsplikt i forvaltningsloven § 17 og det ulovfestede kravet om forsvarlig saksbehandling. Tolkeloven lovfester og tydeliggjør denne plikten og presiserer videre at tolken skal være kvalifisert.

Den generelle plikten til å bruke kvalifisert tolk i tolkeloven § 6 supplerer særlovgivningen og utgjør en minstestandard.

Bestemmelser i særlovgivningen

I blant annet domstolloven, utlendingsloven, krisesenterloven, pasient- og brukerrettighetsloven, straffeprosessloven og sameloven finnes det bestemmelser som kan medføre en rett eller plikt til bruk av tolk.

Som omtalt over, har offentlige organer plikt til å bruke tolk når det følger av lov. Det vil si at der særlovgivningen regulerer bruk av tolk i et spesifikt felt, skal særlovgivningen følges. Der det ikke er spesifisert i særlovgivningen, er offentlige organer likevel pliktet til å bruke tolk etter tolkeloven.

Nedenfor finner du en kort oppsummering av disse lovbestemmelsene.

Justissektoren

Domstolloven § 135 gir rett til tolk til personer som ikke kan norsk. Det er retten som skal oppnevne eller godkjenne tolken. Domstolloven § 136 fremholder videre at prosesskriv skal være på norsk og ved behov oversatt til et språk parten forstår.

Straffeprosessloven § 304 oppstiller et krav om at tiltalte som ikke forstår norsk i det minste skal få kunnskap om påstandene som er nedlagt av aktor og forsvarer.

Konfliktrådsloven § 16 gir partene rett til å la seg bistå av kvalifisert tolk etter nærmere regler som blir fastsatt i egen forskrift.

Norge har forpliktet seg til å følge Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som blant annet regulerer behandlingen av siktede i straffesaker. EMK gjelder også under politiets arbeid, og gir den siktede i en straffesak rett til en rettferdig rettergang. Dette innebærer rett til informasjonsutveksling og mulighet til å forsvare seg. EMK artikkel 6.3 bokstav e gir den siktede rett til gratis bistand fra tolk under rettergangen, dersom personen ikke forstår språket.

Helsesektoren

pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-2 står det at en pasient har rett til å få informasjonen om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også få informasjon om mulige risikoer og bivirkninger. Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle kultur- og språkbakgrunn. Det følger videre av § 3-5 at personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene.

Ifølge helsepersonelloven § 10 skal den som yter helse- og omsorgstjenester gi informasjon til den som har krav på det, etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4.

utlendingsforvaltningen

Utlendingsloven § 81 forplikter utlendingsmyndighetene til å sørge for at en utlending får mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk han eller hun kan kommunisere forsvarlig på. Denne bestemmelsen gjelder i saker om beskyttelse (asyl), absolutt vern mot utsendelse, bortvisning, utvisning eller tilbakekall av oppholdstillatelse eller oppholdsdokument. Loven og tilhørende forskrift har også flere andre bestemmelser som direkte omhandler bruk av tolk.

krisesentre

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunene å sørge for at brukere av bo- og dagtilbud får tilgang til kvalifisert tolk dersom det er nødvendig for at de skal få et fullgodt tilbud. Kommunen skal videre sørge for rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester.

sameloven og andre lover som omhandler samiske språk

Sameloven fastslår i § 1-5 at samisk og norsk er likeverdige språk. I forvaltningsområdet for samisk språk er norsk og samisk likestilte språk, jf. sameloven kapittel 3. Den som henvender seg på samisk til lokale og regionale offentlige organer i forvaltningsområdet, har rett til svar på samisk. Språkreglene gir også utvidede rettigheter til bruk av samisk i kontakt med rettsvesenet (domstoler, politi, påtale­myndighet og kriminalomsorg), helse- og sosial­sektoren og ved individuelle kirkelige tjenester, jf. sameloven §§ 3-4 til 3-6.

Dersom forvaltningsorga­ner i området ikke har tilstrekkelig samiskspråk­lig kompetanse, medfører denne rettigheten at det må brukes tolk eller oversetter.

Etter § 3-10 i helse- og omsorgstjenesteloven skal kommuner innenfor forvaltningsområdet for samisk språk blant annet sørge for at samiske pasienter eller brukeres behov for tilrettelagte tje­nester blir vektlagt ved utformingen av tjenesten.

I helseforetaksloven § 35 er det understreket at regionalt helseforetak skal sørge for at den enkelte pasients utvidete rett til bruk av samisk språk i spesialisttjenesten blir ivaretatt.

nordisk språkkonvensjon

Den nordiske språkkonvensjonen sikrer at en nordisk statsborger ved behov skal kunne bruke sitt morsmål i kontakt med myndigheter i et annet nordisk land. 

Konvensjonen trådte i kraft i 1987. I konvensjonen har Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige blitt enige om å gjøre sitt beste for å tilby nordiske statsborgere språktjenester når det er behov for det. Konvensjonen omfatter språkene dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk. Det pågår arbeid med sikte på at konvensjonen også skal omfatte samisk, færøysk og grønlandsk.

Konvensjonen gjelder både tolking ved personlig kontakt og oversetting av skriftlige dokumenter. Behovet for språktjenesten skal avgjøres av myndigheten. Konvensjonen gjelder i første rekke ved kontakt med sosial- og helsevesenet, skolemyndigheter, arbeidsformidlingen, likningskontoret eller politi og domstoler.

Kostnadene ved tolking eller oversettelse bør dekkes av det offentlige. I straffesaker skal det offentlige dekke utgiftene.

Konvensjonen gjelder ikke på utdanningsområdet. Man har derfor ikke rett til undervisning, eller å avlegge eksamen, på sitt eget språk. Det er opp til de enkelte utdanningsinstitusjonene å avgjøre nordiske studenters muligheter til å bruke sitt eget språk.

Ved behov for tolking og oversettelser er det viktig at det benyttes tolker og oversettere med nødvendige kvalifikasjoner. I Nasjonalt tolkeregister finner du kvalifiserte tolker, og i translatørportalen finner du statsautoriserte translatører.

Hvert nordisk land har utpekt en myndighet som skal følge med i gjennomføringen av språkkonvensjonen. I Norge er denne myndigheten IMDi.

 

Fant du det du lette etter?