«Taha, du må stå opp. Nida begynner på skolen om en halvtime», roper pappa fra stua.
Jeg var fortsatt sykt sliten og trett, jeg hadde siste vakt på bensinstasjonen i går kveld. Det siste jeg hadde lyst til var å kjøre søsteren min til skolen.
«Kan hun ikke ta trikken i dag sammen med vennene sine? Jeg orker ikke å stå opp», roper jeg tilbake.
Det er sykt typisk at når jeg er ferdig med videregående må jeg fortsatt opp tidlig om morgenen for Nida skal på skolen.
Det er en del av jobben din
Pappa svarer ikke. Plutselig står han i døra og ser strengt på meg.
«Du vet at vi passer på jentene i vår familie. Det er en del av jobben din som mann og passe på at hun kommer seg trygt til skolen».
Når pappa snakker sånn til meg skjønner jeg at det ikke er noe poeng i å diskutere med han.
Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt
I bilen på vei til skolen spør jeg Nida om hun kan ta trikken fremover. Jeg er ikke så gira på å være sjåføren hennes mer.
«Hadde det vært opp til meg så hadde jeg så klart tatt trikken med de andre, men du vet hva mamma syns om at jeg går alene», sa Nida.
I det Nida går ut av bilen og lukker døra blir det mer klart for meg. Begge to ønsker å være mer for oss selv og begge to ønsker å være mer med venner.
Det er så dumt at mamma og pappa ikke forstår det.
