«Blir du med å henge i parken, Sarah?», spør Anita. Hun og Stian spør meg omtrent hver dag om jeg vil finne på noe etter skolen. Og hver eneste gang de spør, sier jeg det samme.
«Det passer ikke i dag, sorry.» Jeg ser at de ikke er fornøyd med svaret mitt. Det hadde ikke jeg vært heller.
Jeg har egentlig veldig lyst til å være med, men jeg kan jo ikke. Mamma forventer at jeg kommer rett hjem. Som alltid.
Ingen vet sannheten
«Vi har jo ikke lekser i dag, og sola skinner!» sier Stian. De gir seg ikke. «Hadde det ikke vært deilig å sitte å prate litt i parken?»
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle sannheten, den er det ingen som vet.
De vet ikke at mamma følger med på klokka og kan timeplanen min utenat. Og hvis jeg ikke kommer hjem i løpet av en halvtime begynner hun å ringe og mase. Jeg kjenner ingen andre 17-åringer som har det sånn.
Håpløst
Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få mamma til å forstå at jeg har lyst til å være med venner etter skolen.
Flere ganger har jeg spurt om lov, men hver gang har jeg fått beskjed om det går ikke. Det er ikke noe vits å spørre flere ganger nå.
Det aller verste er at broren min får lov til å være ute. Det er bare jeg som må komme rett hjem.
