Veileder til integreringsloven
Kapittel 6.
Integreringsloven kapittel 4 regulerer introduksjonsprogrammet.
Introduksjonsprogrammet er et individuelt tilpasset fulltids kvalifiseringstilbud som skal forberede personer i målgruppen for deltakelse i det norske arbeids- og samfunnslivet. Deltakere i introduksjonsprogrammet har rett til introduksjonsstønad.
Ifølge integreringsloven § 12 har kommunen ansvaret for å gi tilbud om og sørge for oppstart av introduksjonsprogram til innvandrere som omfattes av målgruppen etter § 8. Å «sørge for» innebærer at kommunen har ansvar for at den enkelte får et tilbud. Det er kommunen som har ansvaret selv om denne oppgaven kan være satt ut til noen andre.
Kommunen skal videre sørge for at innholdet i introduksjonsprogrammet er helhetlig og samordnet, se integreringsloven § 12 a. Dette betyr at kommunen skal samarbeide med relevante tjenesteytere og aktører om introduksjonsprogrammet. Samordning av introduksjonsprogrammet vil for eksempel dreie seg om samordning mellom voksenopplæring og Nav-kontoret i kommunen, og mellom kommune og fylkeskommune, samt andre aktører som arbeidsgivere.
Du kan lese mer om kommunens ansvar i veilederens kapittel 3.
Kommunen skal også utstede deltakerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring. Se integreringsloven § 18 a første ledd. IMDi har utarbeidet egne maler for deltakerbevis som kommunen kan ta utgangspunkt i.
I integreringsloven kapittel 4 finner du regler om blant annet hvem som er i målgruppen, hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt til deltakelse, sluttmål, innholdet i programmet, fravær og permisjoner.
Integreringsloven skiller mellom personer som:
At en person har rett og plikt til introduksjonsprogram, betyr at personen har en rettighet til å få introduksjonsprogram etter integreringslovens regler. Samtidig er personen også pålagt å gjennomføre programmet på grunn av plikten. For hva det vil si å ha plikt til å gjennomføre opplæring i norsk og samfunnskunnskap, se veilederens kapittel 7.
Integreringsloven åpner også for at kommunene kan tilby introduksjonsprogram til enkelte andre grupper enn de som har rett og plikt til å delta. Du kan lese mer om disse gruppene under punkt 6.2.4. Det er opp til kommunen å avgjøre om de vil tilby introduksjonsprogram til disse gruppene. Personene har ikke noe krav på å få program.
Reglene om målgruppen for introduksjonsprogram finner du i integreringsloven § 8.
Det er flere kriterier som må være oppfylt for at en person skal ha rett og plikt til introduksjonsprogram. Alle vilkårene må være oppfylt samtidig på tidspunktet for vedtak etter integreringsloven § 12. Hvem som har rett og plikt bestemmes av:
Innvandrere som er i arbeid eller har tilbud om arbeid på minimum 30 timer i uken har ikke rett og plikt til introduksjonsprogram. Se integreringsloven § 8 fjerde ledd.
Innvandrere som er i arbeid eller har tilbud om arbeid - på 30 timer eller mer i uken - har ikke rett og plikt til å starte i introduksjonsprogram. Denne gruppen skal altså ikke delta i et introduksjonsprogram.
Hvis innvandrere har deltidsarbeid eller tilbud om deltidsarbeid - mindre enn 30 timer i uken - kan deltidsjobben være en del av innholdet i programmet. Du kan lese mer om innholdet i introduksjonsprogrammet under punkt 6.5 i denne veilederen.
Personer i denne gruppen vil imidlertid ha rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven § 26, eller opplæring i norsk etter integreringsloven § 37 d. Det er viktig at kommuner legger til rette for deltakelse i norskopplæring parallelt med arbeid. Kommuner som ikke har kapasitet til å tilby fleksibel norskopplæring selv, bør benytte seg av det nasjonale digitale norskopplæringstilbudet som ble etablert våren 2024. Formålet med tilbudet er å legge til rette for at deltakere som går ut i arbeid kan kombinere videre norskopplæring med arbeidsdeltakelse.
Hvis arbeidsforholdet opphører eller arbeidstilbudet bortfaller innen to år etter at vedkommende har blitt bosatt i kommunen, har personen likevel rett og plikt til introduksjonsprogram. Det er ikke stilt krav til årsaken til at arbeidsforholdet er opphørt. Bestemmelsen gjelder derfor både for personer som mister jobben og for personer som selv velger å si opp.
Den enkelte vil kun få rett og plikt til introduksjonsprogram etter opphørt arbeidsforhold én gang i løpet av toårsperioden etter bosetting. Se integreringsloven § 8 første ledd tredje punktum.
Oppholdstillatelser som gir rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram er listet opp i integreringsloven § 9 første ledd bokstav a til g:
Personer med norsk statsborgerskap, statsborgerskap fra nordiske land og utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS- avtalen), faller utenfor målgruppen etter integreringsloven § 9 første ledd.
Det hender at deltakere i introduksjonsprogram endrer grunnlaget sitt for opphold i Norge, eller får innvilget norsk statsborgerskap, i løpet av programmet. Personer som har påbegynt et introduksjonsprogram, har rett til å fullføre programmet sitt og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjelder uavhengig av om oppholdstillatelsen endres, eller om de får innvilget statsborgerskap. Se integreringsloven § 9 tredje ledd og § 26 sjette ledd. Dette betyr for eksempel at personer som endrer tillatelse fra en tillatelse som gir rett og plikt til introduksjonsprogram, til en tillatelse som ikke gir rett og plikt til introduksjonsprogram, likevel kan fullføre introduksjonsprogrammet. Personen må likevel ha et lovlig opphold for å kunne fortsette i program.
Eksempel: En person med colombiansk statsborgerskap kommer til Norge på familiegjenforening med sin ektefelle, som har fått innvilget beskyttelse. Personen faller innenfor integreringslovens målgruppe. Etter kort tid skiller ekteparet seg, men personen ønsker å bli i Norge for å studere. Hen søker derfor oppholdstillatelse i forbindelse med studier og får innvilget dette. Studietillatelse gir ingen plikter eller rettigheter etter integreringsloven. Personen har dermed gått fra å ha rett og plikt til introduksjonsprogram etter integreringsloven § 9 til å falle utenfor integreringsloven.
Dersom personen har rukket å starte opp i introduksjonsprogram som familiegjenforent, vil hen ha rett til å fullføre programmet, selv om hen har gått over til oppholdstillatelse som student. Se integreringsloven § 9 tredje ledd.
Innvandrere som har hatt rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogram, men har endret oppholdstillatelse før programmet er påbegynt, vil ikke få rett og plikt til introduksjonsprogram (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.1.4.3).
En person som ikke tidligere har hatt en oppholdstillatelse som nevnt i integreringsloven § 9, vil få rett og plikt til introduksjonsprogram når personen innvilges en slik oppholdstillatelse, forutsatt at øvrige vilkår for å være i målgruppen er oppfylt. Dette gjelder selv i de unntakstilfeller hvor personen har en annen oppholdstillatelse som løper parallelt (Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet 5. desember 2024).
Retten og plikten til introduksjonsprogram gjelder kun dersom den enkelte har lovlig opphold i Norge. Hvis oppholdstillatelsen blir tilbakekalt eller utløper, har vedkommende ikke lovlig opphold i landet og dermed heller ikke rett til å fortsette i introduksjonsprogram. Dersom det oppstår uklarhet rundt den enkeltes oppholdstillatelse, for eksempel hvis tillatelsen er vurdert tilbakekalt, skal personen regnes for å være i målgruppen frem til situasjonen er avklart. Hvis oppholdstillatelsen blir tilbakekalt, går vedkommende ut av målgruppen fra tidspunktet for endelig vedtak. I praksis innebærer dette at den enkelte beholder sine rettigheter og plikter frem til det er fattet et endelig vedtak i utlendingssaken.
Det er kun personer mellom 18 og 55 år som har rett og plikt til introduksjonsprogram. Dette står i integreringsloven § 8 første ledd. Kommunen kan velge å tilby introduksjonsprogram til personer over 55 år forutsatt at de har oppholdsgrunnlag som nevnt i § 9. Du kan lese mer om dette under punkt 6.2.4.
Det er alderen på det tidspunktet oppholdstillatelsen ble innvilget som er avgjørende for om personen er i målgruppen, og det er datoen for vedtaket om oppholdstillatelse som legges til grunn for denne vurderingen. Se integreringsloven § 8 første ledd andre punktum. Dette betyr at en person ikke kan «vokse seg inn» i målgruppen for rett og plikt til introduksjonsprogram. En person som er 17 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, kommer altså ikke inn i målgruppen på sin 18-årsdag (Prop. 89 L (2019-2020), merknad til § 9).
Det er heller ikke mulig å «vokse seg ut» av målgruppen for introduksjonsprogrammet. Aldersmessig er man i målgruppen frem til man fyller 56 år. Dette betyr at en person som er under 56 år når hen får innvilget oppholdstillatelse, men som fyller 56 år, fremdeles vil være i målgruppen for introduksjonsprogram.
I mange tilfeller vil det gå en viss tid mellom innvilget oppholdstillatelse og bosetting i en kommune. Selv om personen har fylt 56 år på tidspunktet for bosetting i kommunen (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.1.4.2), vil ikke dette påvirke personens rett til introduksjonsprogram, så lenge hen var under 56 år da oppholdstillatelsen ble gitt.
Introduksjonsprogram skal hjelpe innvandrere med kort botid i Norge å raskt komme over i utdanning eller arbeid. Det er derfor et krav at det ikke har gått mer enn to år siden personen første gang ble bosatt, etter avtale med integreringsmyndighetene, i en norsk kommune med en tillatelse som gir rett og plikt til introduksjonsprogram. Se integreringsloven § 8 første ledd tredje punktum.
Ved innvilgelse av noen oppholdstillatelser som gir rett og plikt til introduksjonsprogram, kan personen allerede ha bodd i kommunen i mer enn to år med en annen oppholdstillatelse. Det er derfor gjort unntak fra kravet om å være bosatt etter avtale med integreringsmyndighetene for enkelte grupper. Se integreringsloven § 9 første ledd bokstav g (Se utlendingsloven utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd). Dette gjelder personer som har fått ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan en person med familiegjenforening få en ny selvstendig oppholdstillatelse i tilfeller av vold i familien, tvangsekteskap eller dersom personen som følge av samlivsbrudd vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet. Personer i denne gruppen bosetter seg direkte i kommunen, uten at det inngås avtale mellom IMDi og kommunen. Det er likevel bare den første oppholdstillatelsen som er gitt i medhold av § 9 som gir rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram.
For å få rett og plikt til introduksjonsprogram som familiegjenforent, er det en egen frist for søknaden om familiegjenforening. Det kan ikke ha gått mer enn 5 år siden referansepersonen (den personen vedkommende er familiegjenforent med) ble bosatt i en kommune og søknadstidspunktet for søknaden om familiegjenforening.
For å ha rett og plikt til introduksjonsprogram er det som utgangspunkt også et krav at personen er bosatt i kommunen etter avtale med integreringsmyndighetene. Se integreringsloven § 8 første ledd. Bosetting med offentlig hjelp er et tilbud fra det offentlige til personer som trenger hjelp til bosetting i en kommune. Målgruppen for bosettingsordningen er nyankomne som har fått innvilget en oppholdstillatelse i Norge uten begrensninger på bakgrunn av søknad om beskyttelse. Departementet gir instrukser dersom andre grupper skal inngå i målgruppen for bosetting med offentlig hjelp.
Kravet om å være bosatt etter avtale gjelder ikke for:
Personer som flytter til en annen kommune etter bosetting, vil ikke ha rett til introduksjonsprogram i tilflyttingskommunen, hvis ikke flyttingen er avtalt med tilflyttingskommunen. Personer som flytter tilbake til den opprinnelige bosettingskommunen, beholder retten til introduksjonsprogram der (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 30. mai 2022.Oppklaringen ble gjort i forbindelse med midlertidig kapittel 6A, men IMDi anser dette prinsippet som gjeldende for alle deltakere i introduksjonsprogram etter integreringsloven).
Kommunen skal fatte vedtak om, og sørge for oppstart av, introduksjonsprogram så snart som mulig og senest innen tre måneder etter bosetting eller etter at det fremsettes krav om program. Se integreringsloven § 12.
Det er ikke gjort unntak fra kommunens plikt til å tilby program så snart som mulig eller innen tre måneder. Dette betyr at selv om en deltaker for eksempel er syk eller gravid, må kommunen fatte vedtak om program innen tre måneder og heller tilpasse introduksjonsprogrammet eller innvilge søknad om permisjon. Du kan lese mer om hvordan kommunen skal tilpasse innholdet i programmet i veilederens kapittel 9 og kapittel 10. Du kan lese mer om permisjon i kapittel 9.
Selv om kommunen ikke overholder sin frist for å tilby program, betyr ikke dette at den enkelte mister sin rett til deltakelse i program. Deltakers rett til program gjelder i to år etter første bosetting i bosettingskommunen. Se integreringsloven § 8 første ledd. Toårsfristen fungerer dermed som en sikkerhetsventil.
Introduksjonsprogrammet skal tilpasses den enkelte, og kommunen skal ikke utsette oppstart av program på grunn av årsaker det er mulig å tilrettelegge for. Dette kan du lese mer om i veilederens kapittel 9 og kapittel 10. I noen tilfeller er det likevel slik at deltakeren skal ha permisjon før hen kan starte i program, for eksempel på grunn av graviditet eller alvorlig sykdom som krever langvarig behandling. Også i disse tilfellene er det viktig at kommunen først fatter vedtak om introduksjonsprogram og deretter vedtak om permisjon. Se integreringsforskriften § 15 og § 16. Hvis kommunen ikke fatter vedtak om introduksjonsprogram i disse tilfellene, vil deltaker kunne miste retten til program fordi det har gått mer enn to år siden første bosetting når hen senere søker om program.
Integreringsloven åpner for at kommunene kan tilby introduksjonsprogram til andre grupper enn de som har rett og plikt til å delta. Dette står i integreringsloven § 8 tredje ledd.
Følgende personer kan tilbys introduksjonsprogram etter integreringsloven § 8 tredje ledd:
Kravet om kort botid gjelder også for disse gruppene. Du kan lese mer om dette kravet under punkt 6.2.1.5.
Introduksjonsprogrammet skal være helårig og på fulltid, se integreringsloven § 13 og § 14. Dette kravet gjelder uavhengig av deltakerens alder og helse.
At introduksjonsprogrammet er helårig betyr at det skal tilsvare et normalt arbeidsår. Dette betyr at deltakeren skal ha program hele året, med unntak av fridager og ferie. Du kan lese mer om reglene om fridager og ferie under punkt 6.9 i veilederen.
For å oppfylle fulltidskravet, må kommunen tilby mellom 30 og 40 timer program per uke, med et gjennomsnitt på 37,5 timer. Programtiden skal ikke overstige 9 timer per dag (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.6.4.3).
Program som stiller betydelig krav til egenaktivitet, skal være på minimum 30 timer per uke. Dette gjelder for eksempel program som består av videregående opplæring. Et slikt utdanningsrett element krever såpass mye egenaktivitet i form av forberedelser og lekser at de oppfyller fulltidskravet dersom de er på minimum 30 timer i snitt per uke. Dersom timetallet i snitt per uke er mindre enn 30 timer, må deltakeren likevel ha andre elementer i tillegg for å oppfylle fulltidskravet.
Ved beregningen av omfanget av en deltakers introduksjonsprogram, skal kommunen legge til grunn at en «time» betyr 60 minutter for alle elementer. Organiseringen av timene vil være opp til kommunen og kan inkludere pauser. Du kan lese mer om pauser i opplæring i norsk og samfunnskunnskap under punkt 7.10.1. (Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 9. oktober 2025).
Introduksjonsprogrammet skal være på fulltid, men loven inneholder ingen konkrete regler om når på dagen eller i uken introduksjonsprogrammet skal gjennomføres. Utgangspunktet er at programmets omfang skal bygge på arbeidslivets regler for arbeidstid (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.6.4.3). Kommunen må derfor forholde seg til de vanlige reglene om arbeidstid. Det er likevel mulighet for en viss fleksibilitet.
Utgangspunktet er ordinær arbeidstid, men det er ingenting i veien for deltakeren i enkelte tilfeller, der det er hensiktsmessig, for eksempel får noe opplæring på kveldstid eller har arbeidspraksis som innebærer arbeid i helgen. Så lenge det skjer i samråd med deltakeren, og omfanget og innholdet er innenfor rammene i regelverket, er det ikke i strid med integreringsloven at deler av introduksjonsprogrammet gjennomføres på ettermiddag, kveld eller i helger.
Reglene om sluttmål og varighet av introduksjonsprogrammet finner du i integreringsloven §§ 13, 14 og § 18 a.
Sluttmålet er det målet deltakeren skal oppnå i løpet av introduksjonsprogrammet sitt. Det er kommunen, i samarbeid med den enkelte deltakeren, som skal sette et sluttmål for introduksjonsprogrammet. Sluttmålet til den enkelte har også betydning for introduksjonsprogrammets maksimale varighet. Både sluttmålet og programmets varighet skal stå i deltakerens integreringsplan, se integreringsloven § 15 tredje ledd. Du kan lese mer om integreringsplan under punkt 6.6.1.
Integreringsloven §§ 13 og 14 setter rammer for hvilket sluttmål den enkelte skal ha.
Når en deltaker har oppnådd sluttmålet sitt, skal programmet avsluttes. Dersom deltakeren ikke oppnår sluttmålet sitt i løpet av introduksjonsprogrammets varighet, skal programmet i alle tilfeller avsluttes når den fastsatte varigheten utløper. Se integreringsloven § 18 a. Du kan lese mer om avslutning av introduksjonsprogram under punkt 6.4.6.
Integreringsloven §§ 13 og 14 fastsetter rammer for kommunens handlingsrom ved fastsettelse av sluttmål for den enkelte deltaker. Introduksjonsprogram for deltakere med utdanning på videregående nivå eller høyere er regulert i integreringsloven § 13. Introduksjonsprogram for deltakere som ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere er regulert i integreringsloven § 14. Introduksjonsprogrammet skal være enten arbeidsrettet eller utdanningsrettet. Rammene for de ulike introduksjonsprogrammene og sluttmålene tar utgangspunkt i deltakerens alder og utdanningsnivå. Disse kriteriene er objektive, og skal sikre likebehandling, forutsigbarhet og etterprøvbarhet.
Det er utdanningsnivå som avgjør om en person skal ha introduksjonsprogram etter § 13 eller § 14. Mer konkret må kommunen vurdere om den enkelte har «utdanning på videregående nivå» eller ikke. Hva som regnes som «utdanning på videregående nivå» etter integreringsloven står i integreringsforskriften § 65a. For å avgjøre om deltakeren har utdanning på videregående nivå fra før skal kommunen ta utgangspunkt i listen om Generell studiekompetanse for søker med utenlandsk utdanning (GSU-listen). GSU-listen brukes av Samordna opptak, universiteter og høyskoler ved opptak til utdanning. I tillegg brukes den når Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse vurderer søknader om godkjenning av utenlandsk utdanning.
Dersom deltaker har utdanningen som er beskrevet i GSU-listen betyr dette at vedkommende har utdanning på videregående nivå etter integreringsloven. Deltakeren skal vurderes som å ha utdanning på videregående nivå etter integreringsloven, selv om vedkommende ikke oppfyller GSU-listen sine språkkrav i norsk og engelsk. Dette innebærer at en person kan ha utdanning på videregående nivå eller høyere etter integreringsloven uten å fylle alle kravene til generell studiekompetanse i GSU-listen.
For en del land kreves det ett års høyere utdanning, i tillegg til videregående opplæring, for å tilfredsstille utdanningskravet i GSU-listen. I slike tilfeller vil det samme utdanningskravet også ligge til grunn for hva som defineres som utdanning på videregående nivå etter integreringsloven. Se unntak fra denne hovedregelen for personer med midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 i integreringsforskriften § 65a andre ledd. Unntaket innebærer at personer med midlertidig kollektiv beskyttelse som har fullført videregående opplæring fra Ukraina, anses for å ha utdanning på videregående nivå, selv om de ikke oppfyller kravet om høyere utdanning i tillegg.
Det er kommunen som vurderer om utdanningen den enkelte oppgir å ha tilfredsstiller kravene i integreringsloven. Integreringsloven stiller ikke krav om at deltakeren dokumenterer utdanningen sin for å regnes som å ha «utdanning på videregående nivå eller høyere». Utdanningen må heller ikke være godkjent av norske myndigheter før det fattes vedtak om program. Det er tilstrekkelig at kommunen, på bakgrunn av kompetansekartleggingen, karriereveiledningen og dialog med deltakeren, mener det er sannsynlig at den enkelte har gjennomført en utdanning av det omfang som står på GSU-listen.
Kommunen må ta utgangspunkt i de alminnelige reglene om sannsynlighetsovervekt, det vil si at det er mer sannsynlig at deltaker har den utdanningen hen oppgir enn at hen ikke har det. I mange tilfeller vil det være tilstrekkelig at kommunen tar utgangspunkt i det deltakeren selv forteller om sin utdanningsbakgrunn, med mindre det er grunn til å tro at denne informasjonen ikke stemmer.
Det kan oppstå tilfeller hvor det er tvil eller uenighet om deltakeren har medbrakt kompetanse på videregående nivå eller høyere. I slike tilfeller skal deltakeren ha sluttmål og program som om vedkommende ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere fra før. Det bør da raskt settes i gang realkompetansevurdering (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.3 side 81). Kommunen skal veilede deltakere som har behov for realkompetansevurdering, om retten til slik vurdering etter opplæringslova § 18-8, se integreringsloven § 15 andre ledd. På bakgrunn av realkompetansevurderingen kan sluttmål og programtid senere justeres. Du kan lese mer om endring av sluttmål og programtid under punkt 6.4.5.
Hvis en deltaker med vilje holder tilbake informasjon eller oppgir uriktig informasjon om sin egen utdanning for å påvirke lengden på programmet, kan dette få konsekvenser for den enkelte. Det kan for eksempel føre til at deltakeren må tilbakebetale hele eller deler av introduksjonsstønaden. Du kan lese mer om introduksjonsstønad under punkt 6.8.
Som hovedregel vil Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse ha andre krav til dokumentasjon av videregående opplæring når de vurderer søknader om godkjenning av videregående opplæring, enn det som følger av integreringsloven. Dette betyr at en person kan få avslag på en eventuell søknad om godkjenning av videregående opplæring fra utlandet, men fortsatt skal vedkommende vurderes som å ha utdanning på videregående nivå eller høyere etter integreringsloven.
Integreringsloven §§ 13 og 14 inneholder egne regler om introduksjonsprogram for deltakere som er «over 55 år». I vurderingen av om deltakeren er over 55 år skal deltakerens alder på den datoen deltakeren fikk oppholdstillatelsen legges til grunn.
Integreringsloven § 14 skiller mellom deltakere under 25 år og deltakere over 25 år. Tilsvarende aldersskille gjelder for rett til videregående opplæring etter opplæringslova. Etter opplæringslova gjelder alminnelig rett til videregående opplæring frem til det året man fyller 24 og rett til videregående opplæring for voksne fra og med det året man fyller 25 (opplæringsloven §§ 5-1 og 18-3).
Deltakeren regnes for å være under 25 år til og med det kalenderåret hen fyller 24 år, og over 25 år fra og med det kalenderåret hen fyller 25 år (Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 22. mars 2022).
Når det er klargjort hvilken av gruppene i §§ 13 og 14 deltakeren tilhører, regulerer bestemmelsene rammene for både sluttmål og varighet på vedkommendes introduksjonsprogram. Under finner du en redegjørelse for rammene for sluttmål og programvarighet for de ulike gruppene i §§ 13 og 14.
Introduksjonsprogrammet for deltakere med utdanning på videregående nivå eller høyere skal kvalifisere for arbeid eller forberede for utdanning over videregående nivå eller yrkesfaglig rekvalifisering, jf. integreringsloven § 13. Introduksjonsprogram som skal kvalifisere for arbeid, kalles arbeidsrettet introduksjonsprogram. Introduksjonsprogram som skal forberede for utdanning over videregående nivå eller yrkesfaglig rekvalifisering, kalles utdanningsrettet introduksjonsprogram.
Innenfor disse rammene skal den enkelte deltakerens sluttmål spesifisere hva hen skal oppnå i løpet av introduksjonsprogrammet, se punkt 6.4.4.
For deltakere med arbeidsrettede introduksjonsprogram skal sluttmålet konkretiseres, for eksempel at sluttmålet skal være arbeid på hel- eller deltid innen en spesifikk bransje. Arbeidet som settes som sluttmål bør være relevant for deltakerens langsiktige mål og bidra til en stabil tilknytning til arbeidslivet på sikt. (Prop. 81 L (2024-2025) punkt 3.4.)
For deltakere med utdanningsrettede introduksjonsprogram skal programmet forberede for utdanning over videregående nivå eller yrkesfaglig rekvalifisering. At programmet skal «forberede» innebærer at deltakeren ikke nødvendigvis skal bli akseptert for opptak til høyere utdanning. Introduksjonsprogrammet kan etter ordlyden ha som hensikt å forberede til både høyere utdanning, høyere yrkesfaglig utdanning og yrkesfaglig rekvalifisering. (Prop. 81 L (2024-2025) punkt 3.4.)
For alle deltakere over 55 år skal introduksjonsprogrammet være arbeidsrettet, jf. integreringsloven § 13 første ledd.
Sluttmålet avgjør maksimal varighet av introduksjonsprogrammet, se 6.4.3.4.
Integreringsloven § 14 gjelder deltakere som ikke har minimum utdanning på videregående nivå fra før. For deltakere som ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere skal introduksjonsprogrammet gi formell opplæring på videregående nivå eller kvalifisere for arbeid, jf. integreringsloven § 14. I tillegg til personer uten formell utdanning, vil denne gruppen også omfatte personer som har utenlandsk videregående opplæring fra før, men som ikke oppfyller tilleggskravet om ett års høyere utdanning i GSU-listen.
Introduksjonsprogram som skal kvalifisere for arbeid, kalles arbeidsrettet introduksjonsprogram. Introduksjonsprogram som skal gi formell opplæring på videregående nivå, kalles utdanningsrettet introduksjonsprogram. Den enkelte deltakerens sluttmål skal spesifisere hva innenfor disse rammene deltakeren skal oppnå i løpet av introduksjonsprogrammet, se punkt 6.4.4.
Hovedregelen for deltakere under 25 år uten utdanning på videregående nivå eller høyere er at de skal ha et sluttmål om fullført videregående opplæring, jf. § 14 tredje ledd. Sluttmålet til den enkelte må spesifisere hva dette innebærer for den enkelte deltakeren, inkludert om den videregående opplæringen skal være studieforberedende eller fag- og yrkesopplæring.
Deltakere under 25 år som ikke ønsker eller ikke vil kunne fullføre videregående opplæring innenfor programtiden, kan ha sluttmål om å fullføre deler av videregående opplæring. Dersom deltakeren har sluttmål om deler av videregående opplæring, må det spesifisere hvilke deler. Et slikt sluttmål bør bare settes fra start hvis det er helt klart at deltakeren ikke vil kunne fullføre videregående opplæring innenfor programtiden. Deltakerens skolebakgrunn er særlig relevant i vurderingen. Hvis deltakeren har ingen eller svært lite skolebakgrunn, er det trolig lite realistisk at deltakeren kan fullføre videregående opplæring innenfor programtiden. Da kan for eksempel sluttmål om gjennomført deler av videregående opplæring være aktuelt.
Deltakere som av ulike grunner ikke bør ha hele eller deler av videregående opplæring som sluttmål, skal ha et arbeidsrettet introduksjonsprogram. For deltakere med introduksjonsprogram som skal kvalifisere for arbeid skal sluttmålet spesifisere hva dette innebærer for den enkelte deltaker, for eksempel arbeid på hel- eller deltid innen en spesifikk bransje. Arbeidet som settes som sluttmål bør være relevant for deltakerens langsiktige mål og bidra til en stabil tilknytning til arbeidslivet på sikt. (Prop. 81 L (2024-2025) punkt 3.4.)
For alle deltakere over 55 år skal introduksjonsprogrammet være arbeidsrettet, jf. integreringsloven § 14 første ledd.
Sluttmålet avgjør maksimal varighet av introduksjonsprogrammet og om programmet kan forlenges, se 6.4.3.4.
Integreringsloven § 13 fjerde ledd gjelder øvrige deltakere, altså deltakere over 25 år som ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere. Denne gruppen skal ha som sluttmål å komme i arbeid, eller å fullføre hele eller deler av grunnskolen eller videregående opplæring.
Kommunen kan i samråd med deltakeren sette sluttmål om å fullføre hele eller deler av grunnskole eller videregående opplæring, ut fra hvilken utdanningsbakgrunn deltakeren har. Deltakere som har fullført grunnskole og som ønsker å gå i videregående opplæring, bør ha sluttmål om å fullføre videregående opplæring. Denne gruppen inkluderer de som skal inn i fag- og yrkesopplæring for å oppnå fag- eller svennebrev. For de som har fullført grunnskole og som ikke ønsker å gå i videregående opplæring, bør kommunen vurdere sluttmål om arbeid. Dette kan også kombineres med delkompetanse fra videregående opplæring.
Deltakere som ikke har fullført grunnskole , bør ha sluttmål om arbeid på hel- eller deltid eller å fullføre deler av eller hele grunnskole eller videregående opplæring. Fullført videregående opplæring kan være et langsiktig mål, også for de med lite skolebakgrunn. Sluttmålet for introduksjonsprogrammet kan da settes som et definert delmål på vei mot det langsiktige målet.
Programmet for deltakere i denne gruppen skal vare mellom tre måneder og to år, og kan forlenges med inntil ett år. Dersom deltakere i denne gruppen har sluttmål om fullført videregående opplæring, skal imidlertid programmet vare mellom tre måneder og tre år, og kan forlenges med inntil ett år. Se integreringsloven § 13 fjerde ledd.
Du kan lese mer om forlengelse under punkt 6.7.
I tabellen under finner du en oversikt over maksimal programvarighet for introduksjonsprogram for de ulike gruppene i integreringsloven §§ 13 og 14.
Personer med utdanning på videregående nivå eller høyere fra før, se § 13
|
Sluttmål |
Aldersgruppe |
Maksimal varighet |
Forlengelse |
|
Kvalifisere for arbeid |
Alle (eneste alternativ for deltakere over 55 år) |
Inntil 12 måneder |
Nei |
|
Forberede for utdanning over videregående nivå eller yrkesfaglig rekvalifisering |
Fra 18 år til og med 55 år |
Inntil 12 måneder |
Nei |
Personer uten utdanning på videregående nivå eller høyere fra før, se § 14
|
Sluttmål |
Aldersgruppe |
Maksimal varighet |
Forlengelse |
|
Kvalifisere for arbeid |
Alle (eneste alternativ for deltakere over 55 år) |
Inntil 2 år |
Nei |
|
Fullføre videregående opplæring - studieforberedende opplæring |
Fra 18 år til og med 55 år (hovedregel for personer under 25 år) |
Inntil 4 år |
Inntil 1 år |
|
Fullføre videregående opplæring - fag- og yrkesopplæring |
Fra 18 år til og med 55 år (hovedregel for personer under 25 år) |
Inntil 5 år |
Nei |
|
Fullføre deler av videregående opplæring |
Fra 18 år til og med 55 år |
Inntil 3 år |
Inntil 1 år |
Etter at kommunen har kartlagt deltakerens alder og utdanningsbakgrunn, skal det fastsettes et konkret sluttmål innenfor de rammene som følger av §§ 13 og 14. Sluttmålet skal angi hva deltakeren skal oppnå i løpet av introduksjonsprogrammet. Sluttmålet skal være individuelt og så konkret som mulig. Hvis kommunen og den enkelte deltaker blir uenige om hva som skal være deltakers sluttmål, er det kommunen som avgjør hva sluttmålet skal være. Se integreringsloven § 15 femte ledd.
Ved fastsettelse av det individuelle sluttmålet, skal kommunen vurdere deltakerens utdanningsbakgrunn, alder, interesser, motivasjon og det langsiktige målet. Deltakeren og kommunen skal ha som felles mål at sluttmålet nås. Sluttmålet skal også være realistisk å oppnå innenfor programtiden. Dette til forskjell fra et langsiktig mål, som kan ha et lengre tidsperspektiv. Kommunen skal ta utgangspunkt i kompetansekartleggingen og karriereveiledningen, inkludert anbefalingen som gis ved gjennomført karriereveiledning. Se integreringsloven § 11 fjerde ledd. Du kan lese mer om kompetansekartlegging og karriereveiledning i veilederens kapittel 5.
Den første jobben deltakeren får i Norge vil ikke nødvendigvis stemme overens med personens utdanning, arbeidserfaring eller ønsker. Saksbehandlingstiden ved søknad om godkjenning av medbrakt utdanning, autorisasjon eller lignende kan være lang. For noen yrker kan det ta tid før det er mulig å søke om autorisasjon på grunn av språkkrav, botidskrav eller andre forhold. På bakgrunn av kompetansekartlegging og karriereveiledning bør det tas stilling til om det skal gjennomføres realkompetansevurdering på enten grunnskole- eller videregående nivå eller om det skal søkes om godkjenning av medbrakt utdanning. (Prop. 89 L (2019-2020) s. 80) Kommunen skal veilede deltakere som har behov for realkompetansevurdering, om retten til slik vurdering etter opplæringslova § 18-8, se integreringsloven § 15 andre ledd.
For deltakere uten utdanning på videregående nivå eller høyere kan det settes sluttmål om å fullføre hele eller deler av videregående opplæring, ut fra hvilke forutsetninger deltakeren har. Sluttmål om å komme i arbeid må også konkretiseres, for eksempel at sluttmålet skal være arbeid på hel- eller deltid innen en spesifikk bransje. Kommunen må ha et bevisst forhold til skillet mellom sluttmålet for introduksjonsprogrammet og deltakerens langsiktige mål. Sluttmålet kan utgjøre et delmål på veien mot det langsiktige målet, for eksempel ved at det siktes inn mot relevant sektor.
Dersom deltakeren arbeidet som lærer i hjemlandet, kan sluttmålet for eksempel være arbeid på en skole som assistent, mens det langsiktige målet kan være å få godkjent lærerutdanningen og arbeide som lærer. Det samme kan gjelde for helsepersonell og andre yrkesgrupper der det stilles krav om godkjent utdanning, lisens, autorisasjon eller lignende. Dersom det ikke finnes en relevant sektor eller arbeidsplass i nærheten, må kommunen sette et sluttmål basert på det som faktisk er realistisk å få av arbeid.
Sluttmålet skal være så konkret som mulig. Hvis sluttmålet for eksempel skal være arbeid, bør det spesifiseres hvilken bransje. Kommunen bør ta utgangspunkt i hvilke jobber som finnes i kommunen, eller i nærliggende kommuner dersom det finnes en oversikt over dette og jobbene er i rimelig pendleravstand. Dette utgangspunktet er særlig viktig for deltakere med kort programtid. (Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 26. september 2023).
(Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.1 og merknad til § 13.)
Ettersom sluttmålet settes tidlig i kvalifiseringsløpet, kan det bli behov for å endre det underveis. Dette gjøres i så fall gjennom en endring av integreringsplanen. Når kommunen gjør vesentlige endringer i deltakers integreringsplan, regnes dette som et enkeltvedtak. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c.
Deltaker har rett til å klage på enkeltvedtak. Se integreringsloven § 46 første ledd. Du kan lese mer om integreringsplanen under punkt 6.6.1
Kommunens adgang til å endre deltakerens sluttmål er først og fremst ment for tilfeller hvor deltakerens ønsker er endret, eller deltakeren viser rask progresjon. Hvis for eksempel en deltaker med sluttmål om å fullføre deler av videregående opplæring har rask progresjon, bør sluttmålet justeres opp til å fullføre videregående opplæring.
Det er høyere terskel for å endre sluttmålet ved mangelfull progresjon. For deltakere i introduksjonsprogram med sluttmål om å fullføre studieforberedende opplæring i videregående opplæring, og for deltakere i introduksjonsprogram med sluttmål om å fullføre deler av videregående opplæring, skal introduksjonsprogrammet forlenges hvis det kan bidra til at deltakeren oppnår sluttmålet sitt, se § 14 fjerde ledd. Se punkt 6.7.
Ellers er relevante virkemidler tett oppfølging og tilpasning av integreringsplanen. Kommunen bør vurdere tilretteleggingen av tilbudet og relevansen av innholdet i programmet. Hvis dette ikke har den ønskede effekten, kan kommunen vurdere å justere sluttmålet. Terskelen for å nedjustere sluttmålet skal altså være høy, men ikke slik at kommunen eller deltakeren låses til et kvalifiseringsløp som ikke viser seg å være hensiktsmessig. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.6).
Endring av den enkeltes sluttmål kan få betydning for varigheten av programmet, ettersom deltakeren da kan ha behov for kortere eller lengre introduksjonsprogram. Hvis maksimal varighet av en deltakers program blir lengre som følge av at sluttmålet endres, utgjør ikke dette en forlengelse av programmet. Programtiden må altså fremdeles holde seg innenfor rammene for maksimal varighet etter §§ 13 og 14.
Dersom kommunen nedjusterer sluttmålet til en deltaker, kan programtiden også bli kortere. I noen tilfeller kan dette føre til at en deltaker ikke lengre har rett eller plikt til å fortsette i programmet, fordi maksimal programvarighet for det nye sluttmålet allerede er overskredet.
Et introduksjonsprogram skal avsluttes ved oppnådd sluttmål eller maksimal varighet. Se integreringsloven § 18 a.
Dette betyr at programmet kan avsluttes på to måter:
I tilfeller hvor programmets varighet er nådd uten at deltaker har oppnådd sluttmålet sitt, skal kommunen forlenge programmet, hvis det kan bidra til at deltakeren oppnår sluttmålet sitt allikevel. Se integreringsloven § 14. Det er kun mulig å forlenge programmet til deltakere med program etter § 14 fjerde ledd. Du kan lese mer om forlengelse under punkt 6.7.
Fravær og permisjon legges til programmets varighet etter reglene i integreringsforskriften kapittel 3. Dette betyr at en deltakere som har fått godkjent permisjon i for eksempel to måneder, får programmet utvidet med to måneder. Dette er ikke en forlengelse av programmet.
Kommunen skal gi deltakeren et deltakerbevis ved gjennomført eller avbrutt program. Se integreringsloven § 18 a. Et deltakerbevis dokumenterer hva den enkelte har gjennomført, både når vedkommende gjennomfører hele introduksjonsprogrammet og hvis vedkommende avbryter det.
Kommunen bør, i samarbeid med andre aktører, legge til rette for at deltakere som ikke oppnår sitt sluttmål innenfor programtiden, unngår avbrudd i kvalifiseringen. Se integreringsloven § 18 a. Slike avbrudd er uheldige, ettersom det er mer utfordrende å komme i gang igjen jo lengre tid det går fra programmet ble avsluttet. Manglende støtte til livsopphold er en vanlig årsak til avbrudd i et kvalifiseringsløp som strekker seg utover deltakerens introduksjonsprogram. Det er særlig i overganger mellom ulike tiltak at deltakere avbryter på grunn av manglende støtte til livsopphold. For kommunen kan det derfor særlig være aktuelt å planlegge overgang til Arbeids- og velferdsetatens ordninger eller lån/flyktningstipend ved avsluttet program for deltakere som ikke oppnår sitt sluttmål innenfor programtiden.
Loven stiller krav til hvilke elementer et introduksjonsprogram skal inneholde. Disse obligatoriske elementene er listet opp i integreringsloven § 14 a. Et introduksjonsprogram skal minst inneholde:
For deltakere med barn skal introduksjonsprogrammet også inneholde foreldreveiledning. Du kan lese mer om vurderingen av hvem som skal ha kurs i foreldreveiledning under punkt 6.5.7.
Det gjelder enkelte egne regler for innholdet i introduksjonsprogrammet for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 etter de midlertidige reglene i integreringsloven kapittel 6A. Den viktigste forskjellen er at opplæring i samfunnskunnskap ikke er et obligatorisk element for personer med kollektiv beskyttelse. Du kan lese mer om dette i veilederens kapittel 8.
Deltakere som har arbeids- eller utdanningsrettede elementer som hovedinnhold i introduksjonsprogrammet sitt, for eksempel at de går fulltid på videregående skole, må altså ta kurs i livsmestring og eventuelt foreldreveiledning i tillegg. Det er kommunen sitt ansvar å sørge for at deltakeren får gjennomført alle de obligatoriske elementene innenfor programtiden.
Deltakere med arbeidsrettede introduksjonsprogram må oppfylle et minstekrav av arbeidsrettede elementer i sitt program. Se integreringsloven § 14 a tredje ledd. Du kan lese mer om dette minstekravet under punkt 6.5.4 i denne veilederen.
Det øvrige innholdet i introduksjonsprogrammet skal tilpasses den enkeltes behov og bidra til at den enkelte når sluttmålet sitt. Se integreringsloven § 14 a andre ledd. En viktig forutsetning for at deltakerne kan oppnå sluttmålet sitt, er at innholdet i introduksjonsprogrammet underbygger sluttmålet.
Introduksjonsprogrammet kan altså inneholde mer enn de obligatoriske delene, men sluttmålet skal være utgangspunktet for hva innholdet skal være. Du kan lese mer om sluttmål for introduksjonsprogrammet under punkt 6.4.
Dette kapitlet handler om regelverket knyttet til innholdet i introduksjonsprogrammet. For faglig veiledning og anbefalinger om hvordan man setter sammen et målrettet og godt introduksjonsprogram, se IMDis fagressurs for introduksjonsprogrammet.
Alle introduksjonsprogram skal inneholde arbeids- eller utdanningsrettede elementer. Se integreringsloven § 14 a første ledd bokstav a. Introduksjonsprogram som skal kvalifisere for arbeid (arbeidsrettede introduksjonsprogram) skal inneholde arbeidsrettede elementer. For personer med arbeidsrettede introduksjonsprogram er det et minstekrav om gjennomsnittlig 15 timer med arbeidsrettede elementer per uke. For deltakere med utdanning på videregående nivå eller høyere, gjelder dette minstekravet etter tre måneder i introduksjonsprogrammet. For deltakere uten utdanning på videregående nivå eller høyere, gjelder dette minstekravet etter seks måneder i introduksjonsprogrammet. Se integreringsloven § 14 a tredje ledd.
Hvilke arbeidsrettede elementer som skal inngå i introduksjonsprogrammet, må vurderes konkret og tilpasses den enkelte deltaker. De arbeidsrettede elementene må støtte opp om deltakers sluttmål og langsiktige mål. De arbeidsrettede elementene skal også støtte opp under deltakerens mulighet til deltakelse i yrkeslivet, og oppnåelse av det fastsatte norskmålet, se integreringsloven § 15 fjerde ledd.
Minstekravet til arbeidsrettede elementer oppfylles ved praksis på en arbeidsplass, arbeid på deltid, korte yrkes- eller bransjekurs, arbeidsmarkedstiltak i regi av Nav eller andre lignende tiltak.
Du kan lese mer om arbeidsrettede elementer på Fagressurs for introduksjonsprogrammet.
En del deltakere som har arbeidsrettede introduksjonsprogram kan både ønske, og ha behov for, enkeltfag fra forberedende opplæring for voksne (FOV) etter opplæringslova. Dette kan for eksempel være matematikk, engelsk eller naturfag. Enkeltfag fra FOV kan omfattes av «lignende tiltak», så lenge følgende er oppfylt:
Kommunen må i hvert enkelt tilfelle vurdere om enkeltfag fra FOV faktisk støtter opp under arbeidsrettede tiltak som gjennomføres i eller i nær tilknytning til arbeidslivet, har en arbeidsrettet funksjon, og er relevante for deltakerens sluttmål om kvalifisering til arbeid. De arbeidsrettede elementene skal også støtte opp under deltakerens norskmål, se integreringsloven § 15 fjerde ledd. Deltakere som har påbegynt enkeltfag i FOV innenfor rammen av introduksjonsprogrammet uten å fullføre, kan eventuelt fortsette, og fullføre, FOV i etterkant av programmet med eksempelvis flyktningstipend eller stønad gjennom opplæringstiltak i Nav. (Prop. 81 L (2024-2025) punkt 7.4.2.2 og brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 9. september 2025).
Alle introduksjonsprogram skal inneholde arbeids- eller utdanningsrettede elementer. Se integreringsloven § 14 a første ledd bokstav a. Hvilke utdanningsrettede elementer som skal inngå i introduksjonsprogrammet, må vurderes konkret og tilpasses den enkelte deltaker. De utdanningsrettede elementene må støtte opp om deltakers sluttmål og langsiktige mål. De utdanningsrettede elementene skal også støtte opp under deltakerens mulighet til deltakelse i yrkeslivet, og oppnåelse av det fastsatte norskmålet, se integreringsloven § 15 fjerde ledd.
Utdanningsrettede elementer skal styrke den enkeltes formelle kompetanse. Det er ikke et absolutt krav om at deltakeren får vitnemål, kompetansebevis eller lignende for at utdanningsrettede elementer skal kunne sies å styrke den enkeltes formelle kompetanse.
For noen av elementene vil det være andre regelverk enn integreringsloven som regulerer innholdet. Dette gjelder særlig formell utdanning, slik som videregående opplæring.
Vanlige utdanningsrettede elementer:
Under finner du en nærmere beskrivelse av de vanligste utdanningsrettede elementene.
Du kan lese mer om utdanningsrettede elementer på Fagressurs for introduksjonsprogrammet.
Forberedende opplæring for voksne (FOV) kan utgjøre et utdanningsrettet element i den første tiden i et introduksjonsprogram der deltakeren har som sluttmål å fullføre deler eller hele av videregående opplæring. Det stilles ikke krav om at deltakeren deltar i et kombinasjonsløp. (Prop. 81 L (2024-2025) punkt 7.4.1.2).
Videregående opplæring kan, sammen med de andre obligatoriske elementene, utgjøre hele eller deler av introduksjonsprogrammet. Deltakere i introduksjonsprogrammet som går fulltid i videregående opplæring, skal få sin opplæring i samfunnskunnskap og norsk i regi av fylkeskommunen etter opplæringslova. Det er likevel kommunen som har det overordnede ansvaret for introduksjonsprogrammet som helhet. Både fylkeskommunen og kommunen skal altså følge opp deltakere som faller inn under denne kategorien.
Deltakere under 25 år som skal ha videregående opplæring i sitt introduksjonsprogram bør som hovedregel ha dette på heltid. Dette gjelder også for mange andre deltakere med sluttmål om å fullføre hele eller deler av videregående opplæring. Andre kan ha behov for opplæring på deltid, med andre elementer ved siden av. Deltakere som har videregående opplæring som hoveddel av sitt introduksjonsprogram må likevel gjennomføre kurs i livsmestring, og eventuelt også kurs i foreldreveiledning.
Kommunene bør være oppmerksomme på gjeldende søknadsfrister for opptak i videregående skole. Flere fylkeskommuner tar inn elever løpende, også etter at skoleåret har startet. I forarbeidene til integreringsloven er fylkeskommunene oppfordret til å gjøre dette. (Prop. 81 L (2024-2025) punkt 2.2.2). Det finnes flere tilrettelagte tilbud om videregående opplæring for nyankomne innvandrere, for eksempel innføringstilbud og kombinasjonsklasser for ungdom. Når fylkeskommunen skal anbefale hvor mange flyktninger som bør bosettes i den enkelte kommune i fylket, bør tilgjengeligheten av slike tilbud være en del av vurderingen. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 6.2.4.2).
Deltakere som venter på oppstart i videregående opplæring, må få et annet innhold i sitt introduksjonsprogram i ventetiden. Det er opp til kommunen å avgjøre hvilket tilbud som blir gitt, innenfor rammene av integreringsloven § 14 a. De fleste vil trolig ha størst utbytte av norskopplæring i ventetiden, kombinert med å gjennomføre de obligatoriske elementene av introduksjonsprogrammet og eventuelle andre tiltak som forbereder til oppstart i videregående opplæring.
For deltakere med utdanningsrettede introduksjonsprogram skal programmet forberede for utdanning over videregående nivå eller yrkesfaglig rekvalifisering. At programmet skal «forberede» innebærer at deltakeren ikke nødvendigvis skal bli akseptert for opptak til høyere utdanning. Introduksjonsprogrammet kan etter ordlyden ha som hensikt å forberede til både høyere utdanning, høyere yrkesfaglig utdanning og yrkesfaglig rekvalifisering.
Ordinære studier i seg selv kan ikke inngå i introduksjonsprogrammet. (Prop. 81 L (2024-2025) punkt 3.4).
Kravene til opptak til høyere utdanning finner du på Samordna opptak sine nettsider. For gruppen av deltakere som planlegger å begynne eller fortsette på høyere utdanning er det særlig viktig å komme tidlig i gang med prosessen for å få godkjent formell kompetanse fra utlandet. Merk at det kan ta tid å få slik godkjenning, og denne prosessen bør derfor settes i gang så raskt som mulig. Det er viktig at deltakere i denne målgruppen kan bruke tiden i introduksjonsprogrammet på nødvendige forberedelser til høyere utdanning, slik at de får en god overgang til videre studier etter programtiden. Les mer om godkjenning av formell kompetanse.
Alle introduksjonsprogram skal inneholde opplæring i norsk. Se integreringsloven § 14 a første ledd bokstav b. Kravene til norskopplæring i introduksjonsprogrammet følger av integreringsloven kapittel 6 om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Opplæring i norsk kan du lese om i denne veilederens kapittel 7.
Opplæring i norsk er en integrert del av introduksjonsprogrammet til den enkelte. Kommunen trenger ikke fatte et eget vedtak om opplæring i norsk for deltakere i introduksjonsprogram.
Du kan lese mer om sammenhengen mellom introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk under punkt 7.4.1.
Alle introduksjonsprogram skal inneholde opplæring i samfunnskunnskap, se integreringsloven § 14 a første ledd bokstav c. Kravene til opplæring i samfunnskunnskap i introduksjonsprogrammet følger av integreringsloven kapittel 6 om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Opplæring i samfunnskunnskap kan du lese om i denne veilederens kapittel 7.
Personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34 skal ikke ha opplæring i samfunnskunnskap som en obligatorisk del av programmet. Du kan lese mer om de midlertidige bestemmelsene for personer med midlertidig kollektiv beskyttelse i denne veilederens kapittel 8.
Opplæring i samfunnskunnskap er en integrert del av introduksjonsprogrammet til den enkelte. Kommunen trenger ikke fatte et eget vedtak om opplæring i samfunnskunnskap for deltakere i introduksjonsprogram.
Du kan lese mer om sammenhengen mellom introduksjonsprogrammet og opplæringen i samfunnskunnskap under punkt 7.4.1.
Kurs i livsmestring er en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet. Se integreringsloven § 14 a bokstav d. Kurset skal styrke deltakerens motivasjon og mestring i møte med nye forventninger og et nytt samfunn. Kurset skal også bidra til at deltakeren kan identifisere og bruke egen kompetanse og ressurser. Se integreringsforskriften § 4.
Alle deltakere i introduksjonsprogram skal ha kurs i livsmestring. Dette gjelder uansett programlengde, og uavhengig av det øvrige innholdet i deltakerens introduksjonsprogram. Deltakere som ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere skal tilbys minimum 25 timer med kurs. Deltakere som har utdanning på videregående nivå eller høyere, skal tilbys minimum 15 timer med kurs. Se integreringsforskriften § 4. Hvis en deltaker for eksempel kun har introduksjonsprogram i seks måneder, må de 15 timene med kurs i livsmestring gjennomføres i løpet av denne perioden.
Det er ikke krav om avsluttende prøver for kurset i livsmestring.
Innholdet i kurset er nærmere regulert i integreringsforskriften § 4. Kurset skal bestå av temaområdene karrierekompetanse, migrasjon og helse og mangfold og ha følgende omfang:
Temaområdet migrasjon, helse og mangfold skal gi deltakeren kunnskap om fysisk og psykisk helse, den nye hverdagen i Norge, og retten til å leve et fritt og selvstendig liv.
Temaområdet karrierekompetanse skal gi deltakeren kunnskap om ulike muligheter og begrensninger i det norske utdannings-, arbeids- og samfunnslivet, i tillegg til å bidra til innsikt i egen kompetanse, verdier og interesser.
Kurset skal som hovedregel gjennomføres i gruppe og være dialogbasert.
Personer som underviser i kurs i livsmestring skal ha undervisnings- eller veiledningskompetanse. Underviseren skal som hovedregel også ha relevant kompetanse innenfor tematikken til de to temaområdene. Se integreringsforskriften § 4 sjette ledd.
Du kan lese mer om kurs i livsmestring i IMDis fagressurs for introduksjonsprogrammet. Her finner du også veiledere for temaområdet migrasjon, helse og mangfold og for temaområdet karrierekompetanse.
Kurs i foreldreveiledning er en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet for deltakere som har barn under 18 år, og for deltakere som får barn i løpet av programmet. Se integreringsloven § 14 a andre ledd. Veiledningen bør gjennomføres så tidlig som mulig i programmet.
Når deltakers yngste barn fyller 18 år, vil deltakeren ikke lenger være i målgruppen for foreldreveiledning. Dette betyr at deltakeren ikke vil ha rett og plikt til å delta på foreldreveiledningskurs etter at det yngste barnet har fylt 18 år. (Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 24. september 2024).
Kommunen kan likevel tilby foreldreveiledning som del av introduksjonsprogrammet til deltakere som kun har barn over 18 år. Det er kommunen i samråd med deltaker som vurderer behovet for dette.
Formålet med det obligatoriske foreldreveiledningskurset er å gi nyankomne foreldre informasjon om og veiledning i foreldrerollen i en norsk kontekst. Målet er å skape trygge foreldre som kan gi barna en god oppvekst i Norge og dermed fremme integrering. Det er derfor kun deltakere som har en viss innflytelse på barnets oppvekst som skal ha foreldreveiledning som en del av sitt introduksjonsprogram. Deltakere med daglig omsorg for barn eller samværsrett omfattes klart av plikten.
Foreldre som har barn, men hvor barna er under andres omsorg eller oppholder seg i utlandet, har ikke plikt til å delta på foreldreveiledningskurs (Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 5. april 2022). Det vil oppstå et grensespørsmål for deltakere som har blitt fratatt foreldreansvaret, men der det tas sikte på tilbakeføring av barnet. I slike tilfeller vil barnevernet normalt iverksette tiltak rettet mot foreldrene i mellomtiden, og deltakeren det gjelder kan eventuelt ta foreldreveiledningskurset når barnet er tilbakeført.
I integreringsforskriften § 3 finner du kravene til omfang og innhold i foreldreveiledningen. Veiledningen skal som hovedregel bestå av:
Fra 1. juli 2023 er det midlertidig bestemt at kommunene kan gi færre veiledningsmøter og veiledningssamtaler, hvis det er nødvendig på grunn av kapasitetshensyn i kommunen. Veiledningen skal likevel bestå av:
Foreldreveiledningen skal være forebyggende. Kommunen skal benytte kunnskapsbaserte foreldreveiledningsmetoder som er tilpasset deltakere i introduksjonsprogram. Veiledningen skal minst ta for seg disse temaene:
Personer som skal gi foreldreveiledning, skal ha godkjenning eller være sertifisert i den foreldreveiledningsmetoden som kommunen velger å bruke. Se integreringsforskriften § 3 femte ledd.
Les mer om foreldreveiledning.
Det finnes en rekke andre elementer som kan være relevante for at den enkelte skal oppnå sitt sluttmål, og som kan være aktuelle elementer i et introduksjonsprogram. Disse elementene skal være tilpasset den enkeltes behov og bidra til at den enkelte når sluttmålet sitt. Introduksjonsprogrammet kan altså inneholde mer enn de obligatoriske delene, men sluttmålet skal alltid være førende for hvilket innhold programmet skal ha.
Innholdet i introduksjonsprogrammet er ikke begrenset til tiltak som direkte gjør deltakeren i stand til å delta i arbeid eller utdanning. For eksempel kan kommunen vurdere at en person med helseutfordringer har bedre forutsetninger for å følge de andre delene av introduksjonsprogrammet hvis vedkommende får jevnlig fysisk aktivitet. Da kan forskjellige typer trening eller fysioterapi være relevante elementer i introduksjonsprogrammet. Andre eksempler på tiltak kan være kurs i personlig økonomi, opplæring i friluftsliv eller tiltak for økt digital kompetanse. Det sentrale er at tiltakene bidrar til å oppfylle sluttmålet.
Du kan lese mer om innholdet i introduksjonsprogrammet på Fagressurs for introduksjonsprogrammet.
Det gjelder egne regler for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 etter de midlertidige reglene i integreringsloven kapittel 6A. Du kan lese mer om disse reglene i denne veilederens kapittel 8.
Reglene om utarbeidelse av integreringsplan finner vi i integreringsloven § 15. IMDi har laget en mal for integreringsplan som kommunen kan ta utgangspunkt i. Utarbeidelse av integreringsplan er et enkeltvedtak som deltakeren kan klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c. Kommunen har en veiledningsplikt ved utarbeidelsen av planen, se forvaltningsloven § 11.
Deltakere i introduksjonsprogram skal ha én plan for deltakelse i introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap, nemlig integreringsplanen. Deltakere i introduksjonsprogram skal ikke ha en egen norskplan etter integreringsloven § 34. Du kan lese mer om sammenhengen mellom introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap under punkt 7.4.1.
Kommunen skal utarbeide en integreringsplan samtidig som den fatter vedtak om introduksjonsprogram etter § 12. Se integreringsloven § 15 første ledd. Integreringsplanen er et eget enkeltvedtak som deltaker kan klage på. Fristen for å lage integreringsplanen er så snart som mulig og senest innen tre måneder etter bosetting eller etter at det fremsettes krav om program. Se integreringsloven § 15 første ledd og § 12.
Kommunen skal utarbeide planen i samarbeid med deltakeren. Kommunen må vurdere bruk av tolk for å sørge for at deltakeren har en reell mulighet til å delta i samarbeidet. Bruk av tolk vil være nødvendig dersom kommunen og deltakeren ikke kan kommunisere forsvarlig på et felles språk. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.7.4.1)
Planen skal utarbeides på bakgrunn av gjennomført kompetansekartlegging, karriereveiledning og en vurdering av hvilke elementer deltakeren kan nyttiggjøre seg av. Elementene kan både være påbegynte eller fullførte. (Prop. 89. L (2019-2020) merknad til § 15)
Planen skal også bygge videre på elementer som deltaker har gjennomført før bosetting i kommunen. Dette kan for eksempel være kartlegging, veiledning, godkjenning av kompetanse og kompletterende utdanning. Bestemmelsen skal sikre at kommunen tar hensyn til og vektlegger tidligere kartlegginger, karriereveiledning og andre tiltak når integreringsplanen skal utarbeides.
Bestemmelsen skal også sikre at kartleggingen ikke starter på nytt ved bosetting. Deltakeren skal heller ikke oppleve unødvendige gjentakelser eller avbrudd i kvalifiseringen. Ellers er det opp til kommunen å vurdere andre elementer i den individuelle planen ut fra lokale forhold. Slike forhold kan for eksempel være arbeidsmarked eller tilgjengelige studietilbud. (Prop. 89. L (2019-2020) merknad til § 15)
Integreringsplanen skal utarbeides i tråd med kriteriene og vilkårene i integreringsloven §§ 13, 14 og 14 a.
De nærmere kravene til integreringsplanens innhold står i § 15. Planen skal minst inneholde:
Det langsiktige målet skal være deltakerens målsetning på lengre sikt, for eksempel arbeid i en konkret bransje, yrke eller utdanning. Noen deltakere vil kunne nå det langsiktige målet innenfor programtiden, for eksempel en deltaker som ønsker å arbeide som droneoperatør og som har som sluttmål å fullføre videregående opplæring i droneoperatørfaget. Det langsiktige målet og sluttmålet vil da være det samme. Dersom deltakerens langsiktige mål endres, må også integreringsplanen endres.
Når det står i loven at integreringsplanen «minst» skal inneholde, betyr det at planen også kan angi annet innhold enn det som er nevnt. For eksempel bør deltakerens delmål stå i planen. Et delmål kan være at deltakeren skal ta truckførerbevis eller et fag innen visse frister. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.7.4.1).
Kommunen skal i integreringsplanen begrunne hvilke arbeids- eller utdanningsrettede elementer som er valgt, og hvordan disse vil styrke deltakerens mulighet for å delta i yrkeslivet og oppnåelse av det fastsatte norskmålet.
Kommunen avgjør innholdet i integreringsplanen dersom kommunen og deltaker er uenige, se integreringsloven § 15 femte ledd. I praksis betyr det at kommunen kan ta den endelige beslutningen om sluttmål og innholdet i introduksjonsprogrammet. Hvis deltakeren nekter å følge innholdet i planen og nekter å delta, vil dette kunne føre til stans av programmet (Prop. 89. L (2019-2020) punkt 8.7.4.1). Stans av introduksjonsprogrammet er regulert i integreringsloven § 18. Du kan lese mer om stans under punkt 9.3 i denne veilederen.
Kommunen skal vurdere planen jevnlig og dersom deltakerens livssituasjon blir vesentlig endret, se integreringsloven § 15 sjette ledd. Vesentlig endring i livssituasjonen kan være sykdom, svangerskap eller familieinnvandring, eller andre forhold som i en periode kan påvirke fremdriften eller kreve ekstra innsats fra deltakeren.
Kommunen og deltakeren skal ha en jevnlig dialog for å vurdere progresjon og innhold underveis i introduksjonsprogrammet. Det er ikke gitt nærmere føringer i regelverket for hva «jevnlig» betyr, men sjeldnere enn hvert semester vil i mange tilfeller være for sjeldent. Jevnlig vurdering skal sikre at deltaker og kommunen har et bevisst forhold til planen, og at man raskt kan gjøre endringer hvis den viser seg å være urealistisk eller for lite ambisiøs. Delmål kan brukes som veiledning underveis for å vurdere progresjonen. Hvis delmålene ikke er nådd innen de gitte tidsfristene, eller hvis deltakeren viser raskere progresjon enn forventet, kan det være aktuelt å endre planen. Hvis det ved vurderingen av planen viser seg at deltakeren ikke har den nødvendige progresjonen for å nå sluttmålet, bør omfanget av elementene i planen vurderes, slik at deltakeren kan oppnå sluttmålet innenfor rammene av introduksjonsprogrammet. Endring av planen skal kun skje ved faktisk behov. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.7.4.1)
Vesentlig endring av integreringsplanen er et enkeltvedtak, se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c. Kommunen må derfor fatte nytt enkeltvedtak dersom det nye innholdet i planen innebærer en «vesentlig» endring. Hva som er vesentlig, må kommunen vurdere konkret. Mindre endringer, som for eksempel endringer av tidspunkter for elementer, vil ikke være vesentlige. Det er først når endringene i innholdet kan sies å være bestemmende for den enkeltes rettigheter og plikter, at avgjørelsen om å endre integreringsplanen er et enkeltvedtak (Prop. 89 L (2019-2020), punkt 8.7.4.1). For eksempel vil endring av programmets lengde eller sluttmål være en vesentlig endring. Da må kommunen fatte et nytt enkeltvedtak. Deltaker kan klage på det nye vedtaket.
Også ved endring av planen er det viktig at kommunen overholder sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Ved endring av integreringsplanen kan det være nødvendig å bruke tolk, dersom kommunen og deltakeren ikke kan kommunisere forsvarlig på et felles språk.
Reglene om integreringskontrakt finner du i integreringsloven § 16. Kommunen og deltakeren skal inngå en integreringskontrakt samtidig som kommunen utarbeider integreringsplanen etter § 15. Se integreringsloven § 16 første ledd. IMDi har utarbeidet en mal for integreringskontrakt som kommunen kan bruke som utgangspunkt.
Fristen for inngåelse av integreringskontrakten er tre måneder etter bosetting eller krav om deltakelse er fremsatt. Deltaker og en representant fra kommunen skal undertegne kontrakten innen tidsfristen. Integreringskontrakten er ikke et enkeltvedtak, i motsetning til integreringsplanen. Integreringsplanen og integreringskontrakten er to separate dokumenter. Kommunen står fritt til å slå sammen integreringsplanen og integreringskontrakten til ett fysisk dokument med adskilte deler, så lenge skillet mellom dem beholdes. (Prop. 89. L (2019-2020) punkt 8.7.4.2)
I kontrakten skal det stå hvilke gjensidige forpliktelser kommunen og deltakeren har. Dette gjøres på et overordnet nivå.
I kontrakten skal kommunen forplikte seg til å tilby introduksjonsprogram i tråd med integreringsloven kapittel 4, slik at deltakeren kan nå sluttmålet sitt. Se § 16 andre ledd. Videre skal kommunen forplikte seg til å tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven kapittel 6, slik at deltakeren kan nå norskmålet sitt. Dette er forpliktelser som følger direkte av loven allerede, men de skal synliggjøres i integreringskontrakten.
Deltakeren skal forplikte seg til å følge opp målene og elementene som står i integreringsplanen. Se § 16 tredje ledd. Også dette følger av loven, men skal synliggjøres i kontrakten.
Fordi kontrakten kun handler om forpliktelser som allerede følger av loven, vil konsekvensene av brudd på kontrakten følge av integreringsloven, og ikke integreringskontrakten.
Reglene om forlengelse av introduksjonsprogrammet finner du i integreringsloven § 14 fjerde ledd. Det er kun introduksjonsprogram med sluttmål om å fullføre hele eller deler av videregående opplæring som kan forlenges, se integreringsloven § 14 fjerde ledd. Programmet skal forlenges hvis det kan bidra til at deltakeren oppnår sluttmålet sitt. Det er først når den ordinære programtiden nærmer seg slutten at kommunen kan ta stilling til om vilkårene for forlengelse er oppfylt. Det betyr at kommunen for eksempel ikke kan innvilge et introduksjonsprogram med en varighet som er inkludert en forlengelse fra start. (Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 26. april 2023)
Loven åpner ikke for opphold i programmet, utover fri, permisjoner og annet gyldig fravær. Vurderingen av om introduksjonsprogrammet skal forlenges må derfor være igangsatt før maksimal varighet av det opprinnelige programmet er nådd. Det er altså ikke mulig å forlenge et introduksjonsprogram som allerede er avsluttet fordi det da vil oppstå et opphold mellom ordinært og forlenget program.
Kommunen skal gjøre en konkret vurdering av hvor mye ekstra tid deltakeren trenger. Hvor lang tid programmet kan forlenges med står i integreringsloven § 14 fjerde ledd og er omtalt under punkt 6.4.
Både en avgjørelse om å forlenge programtiden og et avslag om forlenget programtid, er enkeltvedtak som deltaker kan klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav f. Du kan lese mer om forholdet til forvaltningsloven i veilederens kapittel 11.
Reglene om introduksjonsstønad finner du i integreringsloven kapittel 5. Det er kommunen som utbetaler stønaden.
Reglene om introduksjonsstønad skiller mellom deltakere med ulike aldre og livssituasjoner på gruppenivå, men stønaden er ikke tilpasset den enkeltes økonomiske behov. Hvis deltakeren har utgifter til livsopphold som ikke dekkes av stønaden, må hen eventuelt søke om økonomisk sosialhjelp på lik linje med andre.
Introduksjonsstønaden er skattepliktig, men gir ikke pensjonspoeng.
Deltakeren mottar stønad også under ferie, og utbetaling er upåvirket av endringer i ferier og bevegelige helligdager. Det er ikke innført en feriepengeordning for mottakere av introduksjonsstønad.
Deltakere i introduksjonsprogrammet har rett til introduksjonsstønad, se integreringsloven § 19. Dette betyr at personen må delta i et introduksjonsprogram etter integreringslovens regler.
Det stilles ikke krav om at deltakeren må ha et økonomisk behov for å ha rett til introduksjonsstønad.
Etter integreringsloven § 20 er introduksjonsstønaden lik to ganger folketrygdens grunnbeløp (2G) per år. Grunnbeløpets størrelse finner du på nav.no. Deltakere mottar bare stønad for den tiden de deltar i program. Stønaden per måned utgjør 1/12 av stønaden per år. Stønaden per dag utgjør 1/30 av stønaden per måned. Stønaden per time utgjør 1/1850 av stønaden per år. Denne beregningen gjelder uavhengig av hvor mange dager det er i den konkrete måneden det beregnes ut fra.
Egne satser gjelder for deltakere under 25 år. Dette er fordi de skal likestilles med andre unge i tilsvarende økonomisk situasjon. Deltakere under 25 år som ikke bor med foreldre mottar 2/3 av stønaden. Deltakere under 25 år som bor med en eller begge foreldre mottar 1/3 av stønaden.
Ektefeller eller samboere som begge deltar i introduksjonsprogram og ikke har barn, skal motta 5/6 stønad hver. Med samboere menes personer som bor sammen i et ekteskapslignende forhold. Det stilles ikke krav om en viss varighet av samboerskapet før stønaden reduseres. Å «ikke ha barn» skal forstås som at ektefeller eller samboere ikke har felles barn eller særkullsbarn under 18 år bosatt i Norge, som de har plikt til å forsørge etter barneloven § 66 (Brev fra AID datert 5. desember 2024). 5/6 stønad beregnes på bakgrunn av stønaden deltakeren ellers ville mottatt. Det vil i praksis si enten full stønad på to ganger folketrygdens grunnbeløp eller redusert stønad for deltakere under 25 år.
Reduksjonen i stønaden for ektefeller og samboere uten barn gjelder bare når begge parter deltar samtidig i program. Dersom en av deltakerne fullfører programmet før den andre, vil ektefellen eller samboeren som fortsatt deltar i introduksjonsprogram, ha krav på full introduksjonsstønad i resterende periode av programmet.
Regelen om redusert stønad for par uten barn gjelder for deltakere som startet i program etter 1. juli 2024. Dette betyr at hvis én ektefelle startet før 1. juli og en annen etter 1. juli, er det bare sistnevnte ektefelle som skal ha redusert stønaden etter denne bestemmelsen.
Reglene om reduksjon i stønad finner du i integreringsloven § 21 til § 23. Kommunen kan ikke redusere introduksjonsstønaden av andre årsaker enn de som nevnes i § 21, § 22 og § 23. For eksempel kan ikke introduksjonsstønaden reduseres fordi en deltaker har formue, eller fordi en deltaker mottar trygdeytelser fra et annet land enn Norge.
Integreringsloven § 21 gjelder reduksjon av stønad på grunn av fravær. En deltaker med ugyldig fravær får redusert introduksjonsstønad. Dette gjelder når deltakeren har fravær uten tillatelse, og fraværet ikke skyldes sykdom eller andre tvingende velferdsgrunner.
I integreringsforskriften kapittel 3 og 4 finner vi reglene om fravær, fri og permisjoner. I disse bestemmelsene kommer det uttrykkelig frem hvilke typer fravær som ikke skal medføre trekk i introduksjonsstønaden. Du kan lese mer om permisjon under punkt 9.4, om fri, ferie og fravær fra introduksjonsprogram under punkt 6.9 og 6.10 og om fravær fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap under punkt 7.13 i denne veilederen.
Ved fravær reduseres stønaden tilsvarende lengden på fraværet, og regnes ut på samme måte som stønaden selv, se punkt 6.8.2.1. Hvis en deltaker for eksempel kommer litt for sent, er det altså ikke grunnlag for å trekke vedkommendes stønad for en hel time.
Integreringsloven § 22 gjelder reduksjon av stønad på grunn av andre offentlige ytelser. Hvis deltakeren mottar enkelte andre offentlige ytelser som vedkommende har opparbeidet seg rett til før hen startet i programmet, fører det til at introduksjonsstønaden reduseres tilsvarende. Det vil si krone for krone. Dette gjelder for dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger, foreldrepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Andre ytelser fra folketrygden reduserer ikke introduksjonsstønaden. Deltakeren skal heller ikke få trekk i stønaden for barnetrygd eller kontantstøtte.
Hvis deltakeren mottar overgangsstønad, skal introduksjonsstønaden på årsbasis reduseres med 40 prosent av den overgangsstønaden som overstiger halvparten av folketrygdens grunnbeløp.
Støtte fra Lånekassen eller andre former for stipender eller støtte til utdanning er ikke nevnt i § 22. Disse påvirker derfor ikke introduksjonsstønaden. Unntaket fra dette er flyktningstipend. Du kan ikke få flyktningstipend samtidig som du får introduksjonsstønad. For deltakere som tar fagopplæring med lærlinglønn som en del av sitt introduksjonsprogram skal stønaden reduseres som egne midler, se punkt 6.8.2.2.3.
Integreringsloven § 23 gjelder reduksjon av stønad på grunn av egne midler.
Introduksjonsstønaden reduseres ikke på grunn av deltakerens egne inntekter eller formue. Unntaket er lønnet arbeid som er en del av introduksjonsprogrammet. I slike tilfeller reduseres stønaden. Dette kan for eksempel være tilfellet for deltakere som har deltidsjobb eller fagopplæring med lærlinglønn som en del av sitt program. Stønaden reduseres ikke av inntekter deltakeren får fra arbeid som ikke er en del av introduksjonsprogrammet.
Når stønaden skal reduseres for inntekt fra lønnet arbeid som er en del av introduksjonsprogrammet, kan størrelsen på reduksjonen enten regnes time for time eller krone for krone, avhengig av hva som er mest gunstig for deltakeren. For eksempel kan lærlinglønn i noen tilfeller være lavere enn introduksjonsstønaden per time. Det vil da være mest gunstig for deltakeren at det trekkes krone for krone.
Stønaden reduseres ikke på grunn av mottatt barnebidrag. Dette gjelder uavhengig av om bidraget betales av det offentlige eller den bidragspliktige. Inntekten eller formuen til andre personer, for eksempel deltakerens ektefelle som ikke deltar i introduksjonsprogram, påvirker ikke deltakerens introduksjonsstønad.
Utbetalingen skal ifølge integreringsloven § 24 skje etterskuddsvis på grunnlag av registrert frammøte. Det er kommunen som bestemmer hvordan, og til hvilke tidspunkter, utbetaling skal skje.
Integreringsloven § 25 handler om når kommunen kan bestemme trekk i, eller tilbakebetaling av, stønad.
Hvis en deltaker ikke kan trekkes i framtidige utbetalinger, og han eller hun heller ikke kan bebreides for å ha mottatt for mye introduksjonsstønad, har kommunen ikke mulighet til å kreve pengene tilbake. Dette vil for eksempel kunne skje dersom deltakeren har avsluttet programmet.
Stønaden er en viktig inntektskilde for deltakeren. Kommunen må gi deltakeren veiledning om sine rettigheter og plikter dersom det kan bli aktuelt med trekk i eller tilbakebetaling av stønad. Se forvaltningsloven § 11 og kapittel 11 i denne veilederen.
Hvis deltakeren har fått utbetalt mer i introduksjonsstønad enn det hen hadde krav på, kan kommunen trekke dette fra fremtidige utbetalinger. Det er ikke en forutsetning at deltakeren kan bebreides for feilen, eller at vedkommende burde ha oppdaget den. Trekk i stønaden med 50 % eller mer av en enkelt utbetaling og som minst tilsvarer 1/12 av folketrygdens grunnbeløp er et enkeltvedtak som deltaker har rett til å klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav g og kapittel 11 i denne veilederen.
Mindre trekk i introduksjonsstønaden på grunn av ugyldig fravær, regnes i utgangspunktet ikke som selvstendige enkeltvedtak.
Kommunen kan i enkelte tilfeller kreve tilbakebetaling av stønad fra deltakeren. Dette gjelder kun dersom deltakeren eller noen som har handlet på hens vegne, forsettlig (med vitende vilje) eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller holdt opplysninger tilbake. Vilkårene for tilbakebetaling er strengere enn vilkårene for å kunne trekke deltakeren i fremtidige utbetalinger.
I tillegg til vilkåret om grov uaktsomhet eller forsett, må det være en årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene/fortielsen og stønadsutbetalingen. Hvis for eksempel de uriktige opplysningene ikke hadde noe å si for utbetalingen, kan kommunen ikke kreve tilbakebetaling av beløpet.
Avgjørelser knyttet til tilbakebetaling på grunn av uriktige opplysninger er enkeltvedtak som deltaker har rett til å klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav g og kapittel 11 i denne veilederen.
6.8.4.3 Vurdering av vilkåret om grov uaktsomhet
At en person har opptrådt grovt uaktsom handler om at personen har opptrådt på en måte som er svært klanderverdig eller uforsvarlig. Eksempel på grov uaktsomhet er at deltaker gir uriktige opplysninger om forhold som deltakeren måtte forstå var viktig for vurderingen av programdeltakelsen eller for utbetaling av stønaden.
På den annen side regnes feilinformasjon eller fortielser som er ubevisste eller som kan unnskyldes ikke som grov uaktsomhet.
Når kommunen skal vurdere grov uaktsomhet må den ta hensyn til at mange deltakere har dårligere forutsetninger enn andre for å forstå hvilke opplysninger som er viktige. Språkproblemer kan også lett føre til at deltakeren gir opplysninger som kan misforstås. Feil opplysninger på grunn av språkproblemer skal ikke deltakeren klandres for. For at kommunen skal kunne kreve tilbakebetaling, må deltakeren altså kunne klandres for feilen. Vurderingen av om deltaker har opptrådt grovt uaktsomt bør derfor ikke praktiseres for strengt.
Hvis en deltaker får innvilget offentlige ytelser som fører til reduksjon av introduksjonsstønaden tilbake i tid, kan kommunen kreve hel eller delvis refusjon i beløpet som skal etterbetales. Hensikten med disse reglene er at en deltaker ikke skal få to ulike offentlige ytelser for samme formål i samme tidsperiode.
Refusjonsadgangen gjelder bare når deltakeren får etterbetalt ytelser som skal samordnes med introduksjonsstønaden etter reglene i § 22. Du kan lese mer om dette under punkt 6.8.2.2.2. Hvis introduksjonsstønaden har vært høyere enn ytelsen i enkelte perioder kan ikke kommunen kreve det overskytende refundert.
Avgjørelser om refusjon i ytelser fra folketrygden er enkeltvedtak som deltaker kan klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav i.
Fordi introduksjonsprogrammet er helårig og på fulltid, finnes det egne regler om fri, fridager og ferie for deltakere i introduksjonsprogram. Alle disse rettighetene gjelder parallelt, det vil si hver for seg. Dersom en deltaker for eksempel benytter seg av retten til fri i forbindelse med fødsel, vil dette komme i tillegg til vedkommendes rett til omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel.
Under finner du en redegjørelse for de ulike reglene knyttet til fri, fridager og ferie fra introduksjonsprogram.
Rett til fri i forbindelse med svangerskap, fødsel eller amming etter integreringsforskriften § 11, § 12 og § 13 kommer i tillegg til permisjon uten stønad i forbindelse med fødsel eller adopsjon etter § 16. Du kan lese mer om permisjon i denne veilederens kapittel 9.
Integreringsforskriften § 11 gjelder fri i forbindelse med svangerskap. En deltaker som er gravid har rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i forbindelse med svangerskapskontroll, når slike undersøkelser ikke med rimelighet kan finne sted utenfor programtiden. En deltaker som er gravid har også rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i opptil ti virkedager under svangerskapet. Hvis hun ønsker å ta ut disse dagene, skal hun varsle rett person i kommunen snarest mulig og ikke senere enn én uke i forveien. Kommunen bør gi informasjon til aktuelle deltakere om retten til fri, og be om at rett person i kommunen varsles innen de satte fristene. Det er ikke krav om legeerklæring eller annen dokumentasjon for å ta ut disse fridagene.
I integreringsforskriften § 12 finner vi reglene om fri i forbindelse med fødsel. Mor har rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i 20 virkedager etter fødselen.
I forbindelse med fødsel har far eller medmor rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i opptil sju virkedager, dersom vedkommende bor sammen med moren og benytter tiden til omsorg for familie og hjem. Bor foreldrene ikke sammen, kan far eller medmors rett overføres til en annen som bistår moren under svangerskapet.
Integreringsforskriften § 11 gir ikke grunnlag for å gi lengre fri ved flerbarnsfødsler.
Etter integreringsforskriften § 13 har en deltaker som ammer sitt barn, rett til den fritiden hun trenger til å gjøre dette. I barnets første leveår vil hun ha rett til inntil én time ammefri per dag med introduksjonsstønad. Ammefri som går utover dette medfører trekk i introduksjonsstønaden, men deltakeren har likevel rett til slik fri uten at det kan føre til for eksempel stans på grunn av fravær. Fritiden kan for eksempel tas ut i en halv time to ganger daglig eller som redusert arbeidstid med én time hver dag.
Det følger av integreringsforskriften § 17 at følgende dager er fridager i et introduksjonsprogram:
Noen deltakere vil ha andre religiøse høytidsdager enn de offentlige helligdagene.
Deltakere har derfor rett til fri med introduksjonsstønad i opptil to selvvalgte virkedager hvert kalenderår for å kunne feire egne religiøse høytidsdager. Deltakere må gi kommunen beskjed senest 14 dager før vedkommende ønsker å bruke denne retten. Deltakeren må altså ikke søke om slik fri.
Fridager etter § 17 annet ledd skal ikke legges til programmets varighet. Se integreringsforskriften § 19.
Introduksjonsprogrammet skal være helårig og i størst mulig grad følge reglene som gjelder i arbeidslivet. Dette innebærer at deltakerne har rett til ferie mens de går i program. Etter integreringsforskriften § 18 har deltakere i introduksjonsprogram rett til opptil 25 virkedager ferie med introduksjonsstønad per kalenderår. Dette tilsvarer ferielovens alminnelige ferietid.
Deltakere med kortere program vil ha rett på færre feriedager, avhengig av hvor langt program de har. For eksempel skal en deltaker som kun har seks måneders program ha inntil 12 ½ virkedager ferie.
Deltakere under 25 år som går i videregående skole vil ha kortere ferie enn sine medelever som følge av helårskravet. Dette er blant annet begrunnet i at disse personene får introduksjonsstønad hele året, og at de uansett vil måtte ta de obligatoriske elementene av introduksjonsprogrammet i tillegg til å delta på skolen.
Kommunen bestemmer når deltakeren skal avvikle feriedagene, se integreringsforskriften § 18.
Ferie etter § 18 skal ikke legges til programmets varighet. Se integreringsforskriften § 19.
Integreringsregelverket sier ingenting om at deltakerne har plikt til å avvikle ferie. Det står imidlertid i integreringsloven § 3 at kommunen har ansvar for introduksjonsprogram slik det er regulert etter integreringsloven kapittel 4. Etter kapittel 4 skal introduksjonsprogrammet inneholde ferie, og etter integreringsforskriften § 18 er det kommunen som bestemmer når ferie skal avvikles. Kommunen har dermed ikke plikt til å tilby opplæring i den perioden hvor kommunen har bestemt at deltakeren skal ha ferie. En deltaker som ikke selv ønsker å ha ferie, kan dermed likevel måtte ha ferie dersom kommunen bestemmer det.
Reglene om fravær fra introduksjonsprogrammet står i integreringsloven § 17 første ledd og integreringsforskriften kapittel 3. Fraværsreglene tilsvarer i stor grad det som gjelder i arbeidslivet. Forståelsen av reglene i arbeidslivet kan derfor gi veiledning for hvordan man skal forstå fraværsreglene etter integreringsregelverket (Se Prop.89 L (2019–2020) kapittel 12.9.4).
Utgangspunktet er at en person som har fått tilbud om introduksjonsprogram må følge planen og møte opp til den avtalte undervisningen eller aktiviteten på samme måte som en arbeidstaker eller elev må stille på jobb eller skole. En programdeltaker kan derfor bare være borte fra introduksjonsprogrammet hvis fraværet har en gyldig grunn. Hvilke grunner som regnes som gyldige grunner står i integreringsforskriften kapittel 3.
Samtidig som deltakeren har en plikt til å delta har kommunen en tilretteleggingsplikt. Kommunen må tilrettelegge programmet for den enkeltes livssituasjon dersom en deltaker ikke kan følge opplæringstilbudet som planlagt. Reglene om fravær må derfor ses i sammenheng med reglene om tilpasning og tilrettelegging. Se punkt 9.5 om tilpasning og kapittel 10 om tilrettelegging.
Dersom deltaker har gyldig fravær på over ti virkedager, legges det totale fraværet til introduksjonsprogrammets varighet. Se integreringsforskriften § 10.
IMDI har laget maler for vedtak knyttet til fravær som kommunen kan bruke som utgangspunkt.
Ved fravær på grunn av egen sykdom eller skade som hindrer deltakelse i introduksjonsprogrammet, må deltakeren benytte egenmelding eller legge frem legeerklæring for å beholde retten til introduksjonsstønad. Se integreringsforskriften § 5. Fraværet må skyldes «sykdom eller skade». Fravær som skyldes sosiale eller økonomiske problemer, er ikke gyldige fraværsgrunner.
Integreringsforskriften § 6 gjelder fravær på grunn av barns eller barnepassers sykdom eller skade.
Forskriftens regler ligger tett opp til folketrygdlovens regler om det samme. Føringer knyttet til bestemmelsene i folketrygdloven kan derfor gi veiledning i hvordan integreringsforskriftens bestemmelser skal forstås. I denne forbindelse er NAVs rundskriv og forarbeider til folketrygdloven særlig relevant.
Deltaker har også rett til introduksjonsstønad når man er forhindret fra å delta:
Vilkåret om nødvendig tilsyn er oppfylt hvis begge foreldrene deltar i et introduksjonsprogram, eller hvis den ene av foreldrene er yrkesaktiv og den andre er alene om omsorgen av barnet.
Noen ganger vil den av foreldrene som ikke er yrkesaktiv eller deltaker i introduksjonsprogrammet være forhindret fra å ha tilsyn med det syke barnet. Dette kan skyldes for eksempel egen sykdom eller omsorg for andre barn. Da skal kommunen likevel yte introduksjonsstønad til den forelderen som må være borte fra introduksjonsprogram.
Det er opp til foreldrene å avgjøre hvem som skal følge det syke barnet til utredning eller til innleggelse i institusjon. Dette innebærer at hvis den av foreldrene som er hjemmeværende ønsker å ledsage det syke barnet, får den av foreldrene som er programdeltaker og som tar seg av friske søsken rett til introduksjonsstønad.
Årsaken til fraværet må beskrives i egenmelding eller legeerklæring. Disse reglene samsvarer i stor grad med reglene om omsorgspenger i folketrygdloven kapittel 9.
Retten til å beholde stønad gjelder til og med kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet har kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne, gjelder likevel retten til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år. Dette står i integreringsforskriften § 6 andre ledd.
I integreringsforskriften § 7 finner du reglene om antall dager med rett til introduksjonsstønad ved barns eller barnepassers sykdom eller skade:
Kommunen må vurdere konkret hva som er en «markert høyere risiko». Faktorer som kan ha betydning i vurderingen er for eksempel barnets alder, tilstandens alvorlighet, behov for å skjermes for smitte eller behov for at pårørende er til stede under oppfølgning Det avgjørende er om barnets tilstand samlet innebærer risiko for mye fravær fra skolen eller barnehagen som gjør at foreldre må være hjemme fra arbeid for å være med barnet.
En deltaker kan regnes for å være alene om omsorgen for et barn også hvis den andre av barnets foreldre i lang tid ikke kan ha tilsyn med barnet fordi hen har nedsatt funksjonsevne, er innlagt i helseinstitusjon eller lignende.
(NAVs rundskriv og forarbeidene (Prop.7 L (2022–2023) til ftrl. § 9-6).
Deltaker må ha deltatt i introduksjonsprogrammet i minst åtte uker for å ha rett til å bruke egenmelding ved egen sykdom. Se integreringsforskriften § 8 første ledd. Retten til egenmelding på grunn av sykt barn gjelder fra første dag i introduksjonsprogrammet.
En egenmelding betyr at programdeltakeren melder fra til kommunen (eller den som handler på vegne av kommunen) om fravær som skyldes sykdom eller skade uten å legge fram legeerklæring. Deltaker må gi egenmeldingen så tidlig at den kommer fram til rette vedkommende i løpet av første fraværsdag. Kommunen kan kreve at egenmeldingen skal være skriftlig. Se integreringsforskriften § 8.
Egenmelding kan brukes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt fravær innen 16 kalenderdager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med. Med «kalenderdager» (i motsetning til «virkedager») regnes også fridager. Dersom programdeltakeren for eksempel har sykefravær med egenmelding fredag og fortsatt er syk mandag, regnes altså både lørdag og søndag med. Kommunen kan da kreve legeerklæring fra og med mandag. Det er likevel ikke nødvendig med legeerklæring når en deltaker møter opp igjen dagen etter en arbeidsfri periode, selv om de arbeidsfrie dagene var for eksempel fjerde og femte dag etter første fraværsdag. Det betyr for eksempel at hvis en deltaker er syk med egenmelding to dager, blir frisk, men så blir syk igjen etter syv dager, har hen bare én egenmeldingsdag igjen for det andre sykdomstilfellet.
Hvis fraværet varer mer enn de tre kalenderdagene egenmeldingen kan brukes, skal deltakeren levere legeerklæring. Retten til introduksjonsstønad gjelder ikke hvis slik legeerklæring ikke blir levert. Deltakeren blir da trukket i introduksjonsstønad for hele fraværsperioden – også egenmeldingstiden. Hvis deltakeren for eksempel benyttet egenmelding i tre dager og så var borte i to dager til uten legeerklæring, skal introduksjonsstønad trekkes for fem dager. Retten til introduksjonsstønad inntrer i så fall fra den dag fraværet blir bekreftet av lege.
Dette gjelder likevel ikke hvis deltakeren har vært forhindret fra å oppsøke lege og det er godtgjort at vedkommende fra et tidligere tidspunkt har hatt sykdommen eller skaden. Dette kan for eksempel være om deltakeren ikke kan kontakte legen på grunn av influensa, eller det er et par dagers ventetid for å få time. Kommunen bør imidlertid praktisere dette forholdsvis strengt. Det kan bare godtas en forholdsvis kort tilbakevirkning. Unntaket fra dette gjelder for psykiatriske pasienter som på grunn av manglende innsikt i sykdommen, ikke har oppsøkt lege. Da kan kommunen gjøre en lengre tilbakedatering.
Deltaker kan miste retten til å bruke egenmelding, se integreringsforskriften § 9.
Kommunen kan frata deltakeren retten til å få introduksjonsstønad på grunnlag av egenmelding hvis deltakeren i løpet av de siste 12 månedene har hatt minst fire fravær med egenmelding uten å legge fram legeerklæring. Egenmelding for fravær som er dokumentert med legeerklæring fra den fjerde fraværsdagen, regnes ikke med her.
Kommunen kan også frata en deltaker retten til stønad, dersom kommunen har rimelig grunn til å anta at fraværet ikke skyldes sykdom eller skade som forhindrer vedkommende fra å delta i introduksjonsprogram.
Et vedtak om å ikke gi stønad for egenmelding er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, se integreringsforskriften § 69. Deltakeren har rett til å uttale seg før kommunen fratar hen retten til å bruke egenmelding, se forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsling.
Et vedtak om å frata deltakeren retten til å bruke egenmelding skal vurderes på nytt innen seks måneder.
Ved fravær som ikke skyldes sykdom eller tvingende velferdsgrunner og som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres stønaden tilsvarende lengden på fraværet, se integreringsloven § 21. Gyldig fravær skal ikke føre til trekk i introduksjonsstønaden. Du kan lese mer om trekk i introduksjonsstønaden grunnet fravær under punkt 6.8.2.2.1.
Omfattende ugyldig fravær kan i ytterste konsekvens føre til stans av introduksjonsprogrammet. Du kan lese mer om stans under punkt 9.3.
Fraværsreglene gjelder også for deltakere som tar videregående opplæring som del av programmet. Dette betyr at deltakere med videregående opplæring som deler av eller hele introduksjonsprogrammet, vil ha andre fraværsregler enn sine medelever på skolen. Dette er begrunnet i hensynet til likebehandling, da også disse deltakerne får utbetalt introduksjonsstønad. Alle andre introduksjonsprogramdeltakere risikerer å bli trukket i stønad ved fravær av et visst omfang.
Ettersom det er kommunen som utbetaler stønaden og fylkeskommunen som har ansvar for videregående opplæring, betyr dette at fylkeskommunen må rapportere fravær til kommunen. Dette står i integreringsforskriften § 59.