Flyktninger med helseutfordringer trenger også en kommune
I årene etter flyktningkrisen i 2015 har kommunenes arbeid med bosetting av flyktninger gått bemerkelsesverdig bra. Men det er ett viktig unntak. Det gjelder flyktninger med komplekse og sammensatte helseutfordringer.
Kronikken er publisert i Dagbladet, signert IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn og UDI-direktør Frode Forfang.
Før 2015 var det et vedvarende problem at kommunenes kapasitet til å bosette var lavere enn det årlige behovet. Mange ble dermed boende lenge i statlige mottak etter at det var avklart at de fikk rett til å bli i Norge. Dette er ikke lenger et problem i de aller fleste tilfeller. Kommunene har tilstrekkelig evne og vilje til å bosette flyktninger.
Det er hovedbildet. Men så har vi en mindre gruppe som til gjengjeld må vente i årevis på å bli bosatt etter at de har fått oppholdstillatelse. I fjor utgjorde denne gruppen 30 mottaksbeboere, hvorav noen hadde ventet opptil 7-8 år på å bli bosatt. Og det til tross for at disse mer enn de fleste, trenger en stabil oppfølging i en kommune.
Varig behov for helsehjelp
Dette er flyktninger som i de fleste tilfeller aldri vil bli selvhjulpne, og som mest sannsynlig vil ha behov for omfattende helsehjelp livet ut. Kommuner som bosetter disse, tar derfor på seg et stort ansvar. Så lenge det er frivillig for kommunene å bosette, er det krevende å finne noen som er villige til å gjøre dette.
For å få snu denne uverdige og midlertidige situasjon for noen svært sårbare mennesker, har vi følgende konkrete forslag: Staten bør kompensere for en større del av den økonomiske risikoen kommuner som bosetter denne gruppen tar, og kompensere for en større del av kommunens utgifter. Perioden hvor personen kan utløse tilskudd fra IMDi, bør utvides fra dagens fem til ti år etter bosetting.
Koster staten 50 millioner årlig
Betyr dette enda en kostnad for staten, på toppen av andre overføringer til kommunene i forbindelse med bosetting av flyktninger? Nei, det behøver det ikke å bety. Flyktningene dette gjelder, befinner seg allerede i Norge. De har allerede oppholdstillatelse. De ekstra kostnadene som denne gruppen medfører, belaster uansett offentlige budsjettposter, i fjor med nesten 50 millioner kroner.
Statens tilbud til disse personene, gjennom UDI, koster sannsynligvis mer enn tilsvarende botilbud og tjenester i regi av kommunene. Dette fordi kommunene allerede har et apparat for oppfølging og tilrettelegging av ulike helsetjenester, mens staten må kjøpe dyre plasser. Vi har også grunn til å tro at den midlertidige situasjonen disse flyktningene befinner seg i, gjør situasjonen deres verre enn den kunne vært hvis de hadde kommet inn i en mer stabil hjelpesituasjon i en kommune.
Blir ikke integrerte i mottak
Flyktninger med store helseutfordringer trenger først og fremst en stabil og forutsigbar livssituasjon. Det kan ikke særskilte og midlertidige løsninger i regi av UDI tilby. Før eller siden skal disse personene uansett overføres til en kommune. Det er best for alle parter at det skjer raskt, slik situasjonen er for øvrige flyktninger som skal bosettes.