Fastleger og tolketjenester (2007)
Åtte av ti fastleger svarer at det er vanlig å benytte familiemedlemmer, inkludert barn, eller en person fra pasientens eget miljø isteden for tolk. Det viser en undersøkelse (IMDi) har utført blant 1596 fastleger (42 % av alle fastleger).
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har ønsket å se nærmere på bruken av tolk i helsesektoren. For å øke kunnskapen om rådende forhold ble det i første omgang besluttet å gjennomføre en undersøkelse om tolkebruk blant landets fastleger. Fordi det er hos fastlegene det foregår en seleksjon når det gjelder videre oppfølging, blir språklige forhold ekstra viktig.
Gjennom undersøkelsen ønsket IMDi å:
- Avdekke praksis og holdninger med hensyn til ansvarsforhold i kommunikasjon med minoritetsspråklige pasienter
- Kartlegge fastlegenes bakgrunn, herunder andel pasienter med mangelfulle norskkunnskaper
- Kartlegge legenes erfaring med bruk av tolketjenester og opplevd tilgjengelighet og kvalitet på tolketjenestene
- Kartlegge omfanget av tolkebruk og eventuelle årsaker til underforbruk av tolk samt praktiske forhold knyttet til bestilling av tolk og terskelen for å tilkalle tolk.
Med tolk mener vi i denne undersøkelsen en bestilt og betalt tolk, uten personlig relasjon til pasienten. Pasientens familiemedlemmer og andre personer i pasientens miljø er ikke tolker, slik vi bruker begrepet her, men oversettere. Undersøkelsen er gjennomført i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), som har sektoransvar for å tilrettelegge for en forvaltningspraksis som sikrer bruk av kvalifiserte tolker i helse- og sosialtjenestene.