Koronasmitten i innvandrerbefolkningen handler om mer enn informasjon

Vi er enige i at smitten i enkelte innvandrergrupper er for høy, men det finnes ikke enkle løsninger.

Sist oppdatert: 12. februar 2021

Kronikken er publisert i Aftenposten, signert IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn og Bjørn Guldvog, direktør i Helsedirektoratet.

Aftenpostens Therese Sollien ønsker seg målrettede tiltak for å få ned smitten i enkelte innvandrergrupper. Kommentatoren trekker særlig frem innvandrere fra Pakistan og Somalia som tungt overrepresentert i koronastatistikken. Det en sårbarhet som angår oss alle.

Både i Norge og resten av Europa er tendensen at innvandrere fra lav- og mellominntektsland er overrepresentert i smittestatistikken. Norske myndigheter har siden pandemiens start iverksatt omfattende tiltak med mål om å få ned smitten i innvandrerbefolkningen.

For å få ned smitten blant innvandrere foreslo ekspertutvalget ytterligere 29 tiltak, der over 20 allerede er igangsatt eller gjennomført. Blant disse inngår mer oppsøkende og målrettet testing, økt innsats for å sørge for etterlevelse av karantene og isolasjon, mer direkte kommunikasjon og en rekke andre tiltak.

Bakgrunnen for overrepresentasjonen av enkelte innvandrergrupper er sammensatt. Forklaringene som har fått mest oppmerksomhet i mediene dreier seg om manglende informasjon og sosiale og økonomiske barrierer som trangboddhet, mer utsatte yrker og fattigdom. Vi vet også at mange har en tilknytning til arbeidslivet som gjør dem økonomisk sårbare ved fravær. Dette er imidlertid bare en del av bildet. Som FHI påpeker, tyder internasjonale studier på at selv om sosioøkonomiske faktorer bidrar, kan ikke dette fullt forklare overrepresentasjonen.

Det kan også dreie seg om sosiale forventninger, religiøs overbevisning eller at man forholder seg til annen informasjon enn den som blir formidlet av norske myndigheter. Kulturelle, sosiale og religiøse barrierer handler om forhold som sitter dypt i oss og er ikke fenomener som kan endres over natten. VGs Shazia Majid skriver for eksempel svært godt om de menneskelige sidene bak smitten i enkelte innvandrermiljøer. Hun har helt rett i at vi er avhengig av innsats fra både myndighetene og enkeltindivider for å snu utviklingen.

Derfor gjøres det en omfattende innsats i spesielt hardt rammede områder av både kommuner, nasjonale myndigheter, frivillige organisasjoner, ildsjeler og lokale ressurspersoner. Det informeres kontinuerlig om gjeldende tiltak, om testing, om regler for karantene og isolasjon, det gis ut tilpassede råd og det deles ut smittervernutstyr.

Therese Sollien utrykker en forsiktig optimisme av utviklingen i bydel Stovner i Oslo. Vi håper utviklingen i tiden som kommer vil vise at optimismen er velbegrunnet.

Helsedirektoratet og IMDi vil fortsette å jobbe tett sammen med andre nasjonale myndigheter, med kommunene og med frivilligheten for tiltak som forebygger unødig død og lidelse blant sårbare og utsatte grupper. I det arbeidet tar vi svært gjerne imot gode forslag til tiltak, både gjennom Aftenposten og andre kanaler.