På tide å snakke høyt om Mohammed
Vi må være ærlige på at vi ikke vet nok om omfanget knyttet til æresmotiv i alvorlige straffesaker, skriver IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn i en kronikk i Aftenposten.
Dødsfallet på Holmlia har rystet et lokalsamfunn, men det er hele Norges tragedie. Det finnes ingen gode grunner til å være taus om slagene som falt på Holmlia en junidag i 2017.
Tvert imot er det med en følelse av dypt alvor jeg leser om den livsglade gutten Mohammed som ble slått ned og døde i skoletiden.
Det er opp til retten å avgjøre nøyaktig hva som var motivet bak voldshandlingene mot Mohammed, men historiene fra lokalsamfunnet begynner å tegne et bilde av hvilket press han sto i. Og vi vet allerede at han ikke er alene.
Ære tar liv, også i Norge. Vi vet det fra krisesentrene, og vi vet det takket være historiene til de mange overlevende.
Stilltiende aksept
Kunnskap er allikevel ikke nok. Ukultur som holder mennesker i ufrihet og påfører både vold og smerte, må bekjempes med åpenhet. Derfor skremmer det meg å lese om stillheten som har rådet rundt Mohammeds død.
Ukultur stortrives med stillhet. Tabuene avskyr åpenhet, og den skadelige kontrollen over andre menneskers liv er avhengig av stilltiende aksept fra menneskene rundt for å overleve.
Derfor kan vi ikke være stille om Mohammed. Eller om de altfor mange andre i lignende situasjoner.
I Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) jobber vi hver dag med å sørge for velfungerende integrering i Norge. En helt avgjørende del av den jobben handler om å jobbe for at alle som bor i Norge, har tilgang til den samme friheten og de samme rettighetene.
Kan ikke unnskyldes
Alle mennesker skal kunne velge selv hvem de vil være kjæreste med, eller om de vil ha kjæreste i det hele tatt.
Den kontrollen vi ser i enkelte miljøer, der familien søker å bevare ære gjennom å kontrollere unge menneskers følelser, seksualliv og romantiske relasjoner, er klare brudd på grunnleggende verdier i det norske samfunnet.
Det er også en form for kontroll som ikke kan unnskyldes med hverken kultur, religion eller en vanskelig migrasjonsprosess. Vi kompromisser ikke med våre viktigste friheter.
Vi trapper opp
I Imdi ser vi problemer knyttet til negativ sosial kontroll og et destruktivt æresbegrep daglig. Våre minoritetsrådgivere, utplassert på videregående skoler over hele landet, rapporterer jevnlig om et stort press som hviler på altfor mange unge mennesker i landet vårt.
Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse erkjenner det store behovet knyttet til kompetanse på æresrelatert problematikk.
Derfor trapper vi opp tjenesteapparatet med 13 nye minoritetsrådgivere denne våren og er i startgropen med å opprette et ambulerende fagteam som skal dekke hele landet.
Vet ikke nok
Den glidende overgangen fra mindre alvorlig negativ sosial kontroll til situasjoner som kan ha voldelige utfall, er viktig å forstå. Her spiller vår førstelinje en avgjørende rolle.
Samtidig er det bare å være ærlige på at vi ikke vet nok om omfanget knyttet til æresmotiv i alvorlige straffesaker. Her må myndighetene på feltet og politiet dra i samme retning for å unngå at viktige motiver underkommuniseres over tid.
Oversikt over omfang er en viktig ingrediens for å finne oppskriftene som virker.
Åpent møte
Sist, men ikke minst, tror jeg på at en åpen samtale om blant annet det som skjedde med Mohammed, er en svært viktig start for å forstå og kunne gjøre noe med den æresvolden som rammer mange av våre innbyggere.
Derfor inviterer jeg til et åpent møte neste onsdag for å gå i dialog med lokale krefter og for å få innspill til hva myndighetene kan gjøre på området.
Vi trenger hele samfunnet med på laget i arbeidet mot æresvold og negativ sosial kontroll.
Publisert i Aftenposten 15. januar 2020.