Barn med fluktbakgrunn - tilrettelegging for integrering

Om prosjektet

Formålet med prosjektet er å få mer kunnskap om barn og unge i flyktningfamilier, og integreringsprosessen i Norge sett fra deres ståsted og hvilke tjenester det er behov for å tilpasse.

Prosjektet gjennomføres av Velferdsforskningsinstituttet NOVA i samarbeid med Oslo Economics, på oppdrag for IMDi. 

• Delrapport 1 (av Oslo Economics) kartlegger dagens virkemiddelapparat rettet mot barn og unge i flyktningfamilier (januar 2023).
• Delrapport 2 (av Velferdsforskningsinstituttet NOVA) skal omhandle barn i flyktningfamiliers egne opplevelse av integreringsprosessen (desember 2023). 
• Delrapport 3 (av Velferdsforskningsinstituttet NOVA og Oslo Economics) skal vurdere de kartlagte tiltakene og munne ut i anbefalinger for bedre innretning og kvalitet på tjenestene (mai 2024). 

Om delrapport 1

Rapporten kartlegger dagens virkemiddelapparat rettet mot barn og unge i familier med fluktbakgrunn. Delrapport 1 baserer seg i hovedsak på intervjuer med ansatte i ti kommuner. Kommunene varierer i størrelse og etter hvilken landsdel de tilhører. Samtlige har erfaring med bosetting av syriske flyktninger, overføringsflyktninger og ukrainske flyktninger. Informantene er primært ansatte i flyktningtjenesten, skoler, barnehager og i helsesektoren.

Rapporten trekker frem følgende funn:

Kommunene jobber ulikt ut fra sektoransvarsprinsippet

Det er en sammenheng mellom kommunenes organisering av flyktningtjenesten og om det er et eget fokus på barna i oppfølgingen av familier med fluktbakgrunn. I kommuner der flyktningtjenesten ligger under NAV, synes fokuset å være størst på foreldrene. I enkelte kommuner finnes familieveiledere med særskilt ansvar for oppfølging av flyktningfamilier med barn. Noen spesialiserer arbeidet med flyktninger gjennom for eksempel egne flyktninghelseteam. Andre legger vekt på de ordinære tjenestenes ansvar, hvor flyktningtjenesten veileder foreldrene i å bruke tjenesteapparatet. Det er delte syn på hva som fungerer best. Uavhengig av organisering, hviler det mye ansvar på skoler og barnehager når det gjelder å avdekke barnas behov. Dette gjelder særlig ettersom fokuset på barna varierer i kartleggingen flyktningtjenesten gjennomfører som del av bosettingsprosessen. Det varierer også hvor lenge flyktningtjenesten følger opp familier etter ankomst (oppfølgingsperioden varierer mellom tre måneder og fem år).

Variasjon i hvordan kommunene organiserer skoleundervisningen

Undersøkelsen tyder på at det er vanligst at barna starter direkte i nærskolen. Men flere kommuner har etablert innføringsklasser eller hybridmodeller der deler av undervisningen skjer i ordinær klasse. Kommuner med innføringsklasser ser disse som en måte å sikre at barnas første møte med skolen skjer i et trygt miljø med lærere med spesialkompetanse på opplæring av barn med migrantbakgrunn og minoritetsspråklige barn. Andre mener oppstart direkte i ordinære klasser gjør det mulig med raskere integrering og tilhørighet i klassemiljøet, hvor man også blir lettere motivert til å lære norsk. Enkelte peker på liten støtte i overgangen mellom innføringsklasse og ordinær klasse. Det er bred enighet om at tospråklige lærere er avgjørende for å gi barna et godt opplæringstilbud i perioden etter bosetting. Disse blir også trukket frem som tillitspersoner for familiene. Men flere kommuner har manglende tilgang på lærere med riktig språkkompetanse.

En utfordring å avdekke psykiske plager

Litt over halvparten av kommunene oppgir at de kartlegger barnas traumatiske erfaringer og /eller posttraumatiske symptomer. Flere forteller at det er vanskelig å avdekke psykiske plager hos barn med fluktbakgrunn, noe som kan henge sammen med at psykisk helse er mer tabubelagt i enkelte kulturer og at foreldre derfor kvier seg for å snakke om tematikken med helsepersonell, særlig i perioden etter ankomst. Å avdekke psykiske plager hos barna er ofte en utfordring selv i tilfeller der familiene og helsepersonell har etablert en tillitsfull relasjon. Kommunene peker på at skolen og barnehagen ofte har bedre forutsetninger for å avdekke psykisk uhelse. Et hovedmål er å sikre at familiene ikke skal vegre seg for å kontakte de ulike delene av helsetjenesten. Et annet mål er at ansatte som jobber med barn med fluktbakgrunn skal få opplæring i traumeforståelse.

Arbeidet med å hjelpe barn inn i fritidsaktiviteter blir tidvis nedprioritert

Flere kommuner forteller at arbeidet med å hjelpe barn inn i fritidsaktiviteter ofte nedprioriteres i perioder med høyt arbeidstrykk. Litt under halvparten har som mål at alle barn med fluktbakgrunn skal delta i minst en aktivitet, i tråd med Fritidserklæringen. Andre vektlegger deltakelse, men har ikke et mål om å sikre dette. En del kartlegger barnas interesser før de melder dem på en fritidsaktivitet, mens andre bidrar med oppfølging dersom barna selv viser interesse. Kommunene trekker også frem at flere familier ikke lar jentene få lov til å delta på fritidstilbudene der de bor. Flere kommuner mener det er viktig å introdusere barna for aktiviteter etter at andre hverdagsrutiner har kommet på plass. Tett oppfølging, ofte i form av egne fritidskoordinatorer, blir trukket frem som en nøkkelfaktor. Videre omfattes familiene ofte av fritidstiltak rettet mot lavinntektsfamilier.

Foreldreveiledning har høy prioritet

Flere oppgir at foreldre som ankommer Norge ofte har dannet seg et feilaktig bilde av, og en frykt for barnevernet. Dette kan igjen føre til at de unngår å etterspørre viktige tjenester eller lar være å be om hjelp når de opplever vanskelig situasjoner med barna. Foreldreveiledning blir derfor trukket frem som en sentral del av arbeidet til flere tjenester, som flyktning- og helsetjenesten, skole og barnehage, enten direkte eller indirekte. For å sikre at de ulike tjenestene har tilstrekkelig kompetanse innen foreldreveiledning, har flere kommuner har valgt å gi ansatte i disse rollene ICDP-sertifisering. Det er i tillegg vanlig at disse også bidrar inn i introduksjonsprogrammet når det gjelder foreldreveiledning.

Informasjonsflyten mellom tjenesteområder er en utfordring

God samhandling på tvers av tjenesteapparatet avhenger av informasjonsflyt som igjen reguleres av personvernhensyn. De ulike tjenestene må innhente samtykke fra foreldrene (som i seg selv kan være utfordrende) før informasjon kan videreformidles mellom tjenestene. Dermed varierer det for eksempel i hvilken grad informasjonen som avdekkes under kartleggingen etter ankomst videreformidles andre instanser. Videre varierer praksisen for innhenting av samtykke, samt tolkning av samtykkets handlingsrom for deling av informasjon. Det eksisterer i liten grad formelle kanaler for informasjonsutveksling. Flere trekker frem felles rutiner for innhenting av samtykke, tverrfaglige møter for oppfølging av bestemte familier eller barn og praktisk tverrfaglig samarbeid (felles kartlegging der flere tjenester er med), som tiltak som kan bidra til bedre informasjonsflyt.