illustrasjonsbilde

Kjennetegn og omfang

Hva er deltakelse i sivilsamfunnet, og hvorfor er det viktig?

Det å delta i sivilsamfunnet innebærer å delta i frivillige organisasjoner eller andre deler av samfunnet utenom den offentlige og private sektor. Sivilsamfunnet kan også kalles frivillig sektor eller «den tredje sektor».

Sivilsamfunnet og frivilligheten kan fungere som skoler i demokrati. Deltakerne får erfaring i demokratiske spilleregler gjennom jevnlige aktiviteter. I tillegg fungerer organisasjonene også som samfunnspolitiske aktører som kan påvirke politiske prosesser. Dersom noen samfunnsgrupper deltar i mindre grad i et lokalsamfunn over lang tid, kan det få konsekvenser for tillit og tilhørighet til lokalsamfunnet. Dette kan igjen gi negative utsalg for deltakelse på andre arenaer som arbeidsliv og utdanning samt forsterke sosial ulikhet.[1]

I de skandinaviske landene deltar svært mange i frivillige organisasjoner. I Norge gjelder dette over 60 prosent av befolkningen.[2] Vi skiller oss klart ut blant andre europeiske land. Myndighetene i Norge legger aktivt til rette for frivillighet og organisasjonsarbeid, og har gjort det i lang tid.[3]

Et annet viktig kjennetegn ved skandinaviske land er at de er tillitsbaserte. Det vil si at befolkningen har en høy grad av tillit til landets myndigheter og institusjoner samt til folk flest. Gjennom deltakelse i organisasjonslivet kan det bygges tillit og nettverk mellom mennesker. Sammen utgjør tillit og nettverk det som kalles for sosial kapital[4], og styrker et samfunns forutsetninger for å løse kollektive utfordringer.[5] Høy grad av sosial kapital i befolkningen sparer samfunnet for utgifter til systemer som skal kontrollere at folk gjør som de sier eller skal.[6] Forskning dokumenterer en positiv sammenheng mellom et lands nivå på sosial kapital og ulike samfunnsforhold, som økonomisk utvikling, helse, lavere kriminalitet og offentlige myndigheters kvalitet.[7] Det er dokumentert en sammenheng mellom økende sosiale ulikheter og sviktende sosial kapital. Land med godt utviklede velferdsordninger er bedre rustet til å beholde en høy grad av sosial kapital.[8] Videre er det bred enighet i samfunnsvitenskapen om at sosial tillit og sosiale nettverk er ressurser som gir individer muligheter for oppadgående sosial mobilitet. Det er en positiv sammenheng mellom sosial kapital og sosial mobilitet. 

Sosial kapital kan hovedsakelig skapes på tre måter:[9]

  • Gjennom ansikt-til-ansikt møter mellom enkeltindivider både på formelle og uformelle arenaer.
  • Gjennom møter individene har med offentlige institusjonener.
  • Gjennom sivilsamfunnets sterke posisjon, synlighet og evne til å utgjøre en forskjell.

Det er dokumentert en sammenheng mellom økende sosiale ulikheter og sviktende sosial kapital. Land med godt utviklede velferdsordninger er bedre rustet til å beholde en høy grad av sosial kapital.

Sammenliknet med resten av befolkningen, har innvandrere lavere tillit til folk flest. Men innvandrere med lang botid i Norge har høyere generalisert tillit[10] enn de som bare har bodd i Norge i noen få år. Faktisk er tilliten til det politiske systemet, rettsvesenet og politiet høyere blant innvandrere enn blant befolkningen ellers.[11]

Sivilsamfunn og integrering

Tiltak rettet mot innvandrere i regi av frivillige organisasjoner utgjør et viktig supplement til myndighetenes integreringsarbeid. Frivillige organisasjoner kan fungere som møteplass mellom nye og gamle innbyggere. Det bygges sosiale nettverk samtidig som det skapes tilhørighet. Dette kan bidra til å senke barrierer for samfunnsdeltakelse i innvandrerbefolkningen, og slik bidra til bedre integrering.

Deltakelse i frivilligheten bidrar også til bedre representasjon gjennom å øke inkludering av innvandrere i viktige deler av samfunnsmaskineriet. Det kan gi innvandrere økt følelse av tilhørighet til, og tillit til, det norske samfunnet. Slik deltakelse kan også gi tilgang til viktige sosiale nettverk som igjen kan gjøre det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet. I en studie om innvandrere i distriktene finner forskerne at sosiale nettverk har stor betydning. Innvandrere som oppgir at de har norske venner er mye oftere i arbeid.[12]

Det er nylig gjort en analyse som undersøker sammenhengen mellom frivillig arbeid og tillit, frivillig arbeid og politisk deltakelse samt frivillig arbeid og ulønnet omsorgsarbeid blant innvandrere.[13] Forskerne som har gjort denne analysen finner at det er en korrelasjon mellom disse variablene.

Deltar innvandrere i sivilsamfunnet?

Innvandrere deltar i mindre grad i frivillig arbeid enn resten av befolkningen. Utdannings- og inntektsnivå, språkferdigheter og hvor lenge man har bodd i Norge har betydning for deltakelsesnivået. Innvandrere som scorer lavt på disse faktorene har en lavere sannsynlighet for å delta i frivillige organisasjoner. Når man justerer for disse faktorene finner forskerne at deltakelsen er på samme nivå som resten av befolkningen.[14] Undersøkelsene avdekker også store forskjeller når det gjelder landbakgrunn.[15]

Akkurat som den typiske frivillige norskfødte er den typiske frivillige innvandrereren en høyt utdannet person med høy inntekt og et bredt sosialt nettverk. I tillegg vil den typiske frivillige innvandreren både engasjere seg i flere organisasjonstyper og bruke flere timer på frivillig arbeid. De frivillige innvandrerne er yngre, og jo eldre de blir, jo mindre deltar de. Tidligere studier har vist at innvandrere i mye større grad deltar i uformelle frivillige arktiviteter, som for eksempel dugnad i borettslaget. Det er mindre vanlig å påta seg styreverv eller ha formelt medlemsskap i organisasjoner.[16] Norskfødte barn av innvandrere er derimot like engasjerte i frivillig arbeid som øvrig befolkning i samme aldersgruppe.[17]

Innvandrere er mer motiverte og formålsrettet i sitt frivillige arbeid enn resten av befolkningen.[18] Idretten er den mest populære organisasjonstypen både blant innvandrerne og øvrig befolkning. Tidligere var frivillig engasjement i religiøse organisasjoner det som var mest populært blant innvandrere. Totalt sett er de fremdeles mer aktive i denne typen organisasjoner enn resten av befolkningen.[19]

Personer med innvandrerbakgrunn kan oppleve flere hindringer i hverdagen. De svarer oftere at de mangler sosiale nettverk for å komme inn i frivillig deltakelse.[20] Sammenliknet med resten av befolkningen er innvandrere også dobbelt så mye plaget av ensomhet. De mangler noen som står dem nær og som de kan snakke fortrolig med.[21]

Innvandrerorganisasjoner

En innvandrerorganisasjon kan defineres som en organisasjon hvis medlemmer enten selv har innvandret eller har foreldre som har innvandret fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.[22] Innvandrerorganisasjoner kan ha ulike formål, men de fleste er etablert for å ivareta og styrke etnisk og religiøs identitet og tilhørighet. Rekrutteringen av medlemmene er derfor som oftest basert på felles land- eller kulturell bakgrunn.[23]

Den siste kartleggingen av antall innvandrerorganisasjoner i Norge ble gjort i 2006. Da ble det anslått ca. 1000 lokale foreninger og 10 paraplyorganisasjoner.[24] Det vil være rimelig å anta at antallet organisasjoner har økt siden, med tanke på at det har kommet flere innvandrere til landet de siste årene.

Innvandrerorganisasjoner kan bidra til at nye borgere blir en del av storsamfunnet som beskrevet over.[25] Noen studier har imidlertid vist at mange innvandrerorganisasjoner har en tendens til å være internt orienterte med få tilkoblinger utad. De bidrar i liten grad til det som kalles brobyggende[26] sosial kapital. På den andre siden foregår det en sterk sosial integrasjon innad i gruppene i disse organisasjonene.[27] På denne måten bidrar de til det som ofte kalles sammenbindende[28] sosial kapital og har en verdi, kanskje særlig for nyankomne. Mange av organisasjonene er selv opptatt av å være veivisere i storsamfunnet, og de kan for eksempel veilede foreldre som er nye i landet.[29]

Mulige løsninger

Den viktigste veien inn i frivillig innsats er gjennom løse nettverk, altså bekjentskaper og ikke gjennom nære venner og familie. Enkelte innvandrere mangler de nødvendige ressursene for å tre inn i tradisjonelle foreninger samtidig som de tradisjonelle foreningene mangler nødvendige ressurser for å inkludere nye grupper.[30]

Studier av flerkulturelle lokalsamfunn viser at vellykkede resultater har en sammenheng med at de lokale myndighetene tilrettelegger for og koordinerer samarbeid på tvers mellom ulike aktører. Dette kalles i litteraturen for lenkende[31] sosial kapital.

Lokale myndigheter som satser på målrettet kompetanseutvikling, langsiktige prosjekter og finansiering kan hjelpe tradisjonelle foreninger med å inkludere nye grupper. De kan samtidig bidra til å formalisere innvandrernettverk. For å sikre god forankring i lokalsamfunnet må også tiltakene utvikles gjennom de ulike nettverk som allerede finnes.

Kunnskapsbehov

Det er særlig krevende å gjennomføre statistisk generaliserbare spørreundersøkelser i innvandrerbefolkningen, fordi svarprosenten ofte er lav. De som svarer er ofte de mest ressurssterke, noe som betyr at man mister informasjon om og fra de som faller utenfor.[32] Dette kan imøtegås ved å gjennomføre mer ressurskrevende undersøkelser, både kvalitative og kvantitative.

Vi har en del generell kunnskap om innvandreres deltakelse i lokalsamfunn, og vi kan si noe om hvilke faktorer  som hemmer og fremmer deltakelse. Men vi ønsker å vite mer om innvandreres politiske og sosiale integrering gjennom deltakelse i frivillige organisasjoner. Det er også nødvendig å kunne si noe om utviklingen over tid, og om hvordan innvandring påvirker den sosiale kapitalen i Norge. Temaer[33] som er relevante i denne sammenheng er derfor:

  • Nivåer og omfang av innvandreres deltakelse i lokalsamfunn
  • Frivillighetens rolle i integreringen av nyankomne, både innvandrerorganisasjoner og tradisjonelle organisasjoner.
  • Hvilke støttetiltak og organiseringsstrukturer som er hensiktsmessige for å gjøre innvandrerorganisasjonene bærekraftige over tid.
  • Hvilken rolle organisasjonene spiller i en nasjonal og transnasjonal kontekst.
  • Om innvandring utfordrer den sosiale kapitalen.

Referanseliste

[1] Se blant annet:

  • Wollebæk, D. og Selle, P. (2002): «Det nye organisasjonssamfunent. Demokrati i omforming». Fagbokforlaget.
  • Lorentzen, H. (2004): «Fellesskapets fundament. Sivilsamfunnet og individualismen». Pax forlag. ISBN: 9788253026633.
  • Hagelund, A. og Loga, J. (2009): «Frivillighet, innvandring og integrasjon. En kunnskapsoversikt». Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/177672 (hentet 6.2.2020).
  • NOU 2011:14 Bedre integrering. Mål strategier og tiltak. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-14/id647388/ (hentet 6.2.2020).

[2] Fladmoe, A., Sivesind og Arnesen, S. (2018): «Oppdaterte tall om frivillig innsats i Norge, 1998–2017». Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/2557786 (hentet 6.2.2020)

[3] Meld. St. 10 (2018–2019): Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig. Kulturdepartementet 2018. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-10-20182019/id2621384/ (hentet 6.2.2020).

[4] Putnam, R.D. (2000): «Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community». New York: Simon & Schuster. ISBN 0-7432-0304-6.

[5] Coleman (1988) i Saltkjel, T. og Malmberg-Heimonen, I. (2013): «Social inequalities, social trust and civic participation, the case of Norway». European Journal of Social Work, Volume 17, 2014 – Issue 1, pp. 118-134.

[6] Torsvik, G. (2000): «Social capital and economic development. A plea for the Mechanisms». Sage Journals, Volume 12, Issue 4, pp. 451–467.

[7] Se blant annet:

  • Wollebæk, D. og Segaard, S.B. (red.) (2011): «Sosial kapital i Norge». Cappelen Damm. ISBN: 9788202345297.
  • Doh, S. (2013): «Social Capital, Economic Development, and the Quality of Government: How Interaction Between Social Capital and the Economic Development Affects the Quality of Government», Public Administration, Volume 92, Issue 1, pp. 104-124.
  • Rothstein, B. (2002): «Sweden: Social Capital in the Social Democratic State.» i Putnam, R.D. (red.) (2002): «Democracies in Flux: The Evolution of Social Capital in Contemporary Society». Oxford University Press. ISBN: 9780195150896.

[8] Se blant annet:

[9] Ansikt-til-ansikt tilnærmingen finner vi hos: Putnam, R.D. (2000): «Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community». New York: Simon & Schuster. ISBN 0-7432-0304-6. 

I Rothstein, B. og Stolle (2008): «The state and Social Capital: An Insititutional Theory of Generelazied Trust» Comparative Politics, Volume 40, Issue 4, pp. 441-459, argumenteres det for at sosial kapital genereres i møtene med et rettferdig og upartisk «bakkemannskap» i de offentlige institusjene.

En tredje tilnærming fokuserer på sivilsamfunnets rolle og posisjon, se Wollebæk, D. og Selle, P. (2015): «The Complex Relationship Between Civil Society and Trust». Tilgjengelig fra: http://www.italiansociologicalreview.com/ojs/index.php?journal=ISR&page=article&op=view&path%5B%5D=110 (hentet 6.2.2020)

[10] I faglitteraturen er tillit til «folk flest» kjent som generalisert tillit.

[11] Vrålstad, S. og Wiggen, K. S. (red.) (2016): «Levekår blant innvandrere i Norge 2016» Rapport 2017/13 SSB. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/levekar-blant-innvandrere-i-norge-2016 (hentet 6.2.2020).

[12] Søholt, S., Tronstad, K. R. og Vesttby, G. (2015): «Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrierer for inkludering». NIBR-rapport 2015:20. Tilgjengelig fra: http://www.hioa.no/Om-OsloMet/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NIBR/Publikasjoner/Publikasjoner-norsk/Sysselsetting-av-innvandrere-regionale-muligheter-og-barrierer-for-inkludering (hentet 6.2.2020).

[13] Eimhjellen, I. S., Bentsen, H. L. og Wollebæk, D. (2020): «Sivilsamfunnsdeltaking blant innvandrarar i Noreg». Rapport 2020:2 Senter for forsking på sivilsamfunnet og frivillig sektor. Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/2636124 (hentet 6.2.2020)

[14] Eimhjellen, I. S. og Segaard, S. B. (2010): «Etniske minoriteter og frivillige organisasjoner». Rapport 2010:8 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/etniske-minoriteter-og-frivillige-organi/id625308/ (hentet 6.2.2020).

[15] Se blant annet:

[16] Ibid.

[17] Mye frivillig innsats blant norskfødte med innvandrerforeldre, SSB 2019, Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/mye-frivillig-innsats-blant-norskfodte-med-innvandrerforeldre (hentet 6.2.2020)

[18] Eimhjellen, I. S. (2016): «Innvandrarar si deltaking i norsk frivilligliv. Nye tal og metodiske utfordringar». Rapport 2016:3 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/rapport-innvandrarar-si-deltaking-i-norsk-frivilligliv/id2484857/ (hentet 6.2.2020).    

[19] Se blant annet:

[20] Eimhjellen, I. S. og Segaard, S. B. (2010): «Etniske minoriteter og frivillige organisasjoner». Rapport 2010:8 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/etniske-minoriteter-og-frivillige-organi/id625308/ (hentet 6.2.2020).

[21] Vrålstad, S. og Wiggen, K. S. (red.) (2016): «Levekår blant innvandrere i Norge 2016» Rapport 2017/13 SSB. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/levekar-blant-innvandrere-i-norge-2016 (hentet 6.2.2020).

[22] Fra IMDis Rundskriv 11/2018: Med lokal, frivillig medlemsbasert innvandrerorganisasjon forstås en organisasjon som er hjemmehørende i en kommune, der medlemmene er innvandrere og norskfødte med to innvandrede foreldre med bakgrunn fra land utenfor Norden, Sveits, USA, Canada, Australia og New Zealand. Med hjemmehørende menes at organisasjonens registrerte adresse (Folkeregisteret) er i kommunen. Se også blant annet:

[23] Se blant annet:

  • Enjolras, B. og Wollebæk, D. (2010): «Frivillige organisasjoner, sosial utjevning og inkludering» Rapport 2010:2 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor. Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/177670 (hentet 6.2.2020)
  • Ødegård, G., Loga, J., Steen-Johansen, K. og Ravneberg B. (2014): «Fellesskap og forskjellighet». Abstrakt forlag. ISBN: 9788279353553

[24] Predelli, L. N. (2006): «Innvandrerorganisasjoner i Norge» NIBR-rapport 2006:14.

[25] Se blant annet:

[26] Putnam, R.D. (2000): «Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community». New York: Simon & Schuster. ISBN 0-7432-0304-6.

[27] Se blant annet:

  • Lidén, H. (2001): «Innvandreroganisasjoner – integrering eller marginalisering?» i Henriksen, L. S. og Ibsen, B. (2001): «Frivillighedens udfordringer – nordisk forskning om frivilligt arbeide og frivillige organisationer».
  • Rogstad, J. (2007): «Demokratisk fellesskap. Politisk inkludering og etnisk mobilisering».
  • Enjolras, B. og Wollebæk, D. (2010): «Frivillige organisasjoner, sosial utjevning og inkludering» Rapport 2010:2 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor.
  • Ødegård. G. (2010): «Foreningsliv i et flerkulturelt lokalsamfunn. En studie om integrasjon og sosial kapital». Rapport 2010:6 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor.
  • Ødegård, G., Loga, J., Steen-Johansen, K. og Ravneberg B. (2014): «Fellesskap og forskjellighet». Abstrakt forlag. ISBN: 9788279353553

[28] Putnam, R.D. (2000): «Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community». New York: Simon & Schuster. ISBN 0-7432-0304-6.

[29] Bråten, B., Jahreie, J. og Lillevik, R. (2017): Innvandrerorganisasjoners rolle i integrering. Sett gjennom en statlig tilskuddsordning». Fafo-rapport: 2017:14. Tilgjengelig fra: https://www.fafo.no/index.php/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/innvandrerorganisasjoners-integreringsrolle (hentet 6.2.2020).

[30] Se en tabelloversikt over de viktigste barrierene og tiltak i: Kunnskapsoversikt. Minoritetsbefolkningens deltakelse i frivillige organisasjoner. Hva vet vi?. Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor. Og Wollebæk, D., Sætrang, S. og Fladmoe, A. (2015): «Betingelser for frivillig innsats – motivasjon og kontekst». Rapport 2015:1 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor.

[31] Ødegård, G., Loga, J., Steen-Johansen, K. og Ravneberg B. (2014): «Fellesskap og forskjellighet». Abstrakt forlag. ISBN: 9788279353553.

[32] Se blant annet:

  • Eimhjellen, I. S. (2016): «Innvandrarar si deltaking i norsk frivilligliv. Nye tal og metodiske utfordringar». Rapport 2016:3 Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/rapport-innvandrarar-si-deltaking-i-norsk-frivilligliv/id2484857/ (hentet 6.2.2020).   
  • Careja, R. og Bevelander, P. (2018): «Using population registers for migration and integration research: examples from Denmark and Sweden». I Comparative Migration Studies (2018) 6:19.
  • Careja, R. og Andreß, H. J. (2018): «In search of a frame: Challenges and oppurtunities for sampling immigrant minorities». I Comprarative Migration Studies (2018) 6:37.

[33] Kunnskapsoversikt. Minoritetsbefolkningens deltakelse i frivillige organisasjoner. Hva vet vi?. Senter for forskning på sivilsamfunnet og frivillig sektor.