Illustrasjon retten til å leve et fritt liv

Mellommenneskelig kontakt på ulike formelle og uformelle arenaer, i små og store felleskap, er avgjørende i integreringsprosessen. For personer med innvandrerbakgrunn bidrar givende sosiale relasjoner i hverdagen til å utvide nettverk og skape tillit og tilhørighet. Fravær av slike relasjoner kan derimot føre til ensomhet, utenforskap eller segregering. Hvis en opplever å bli møtt med negative holdninger eller forskjellsbehandling, kan det ha negative konsekvenser for innvandreres integrering, helse og livskvalitet.

Sosial integrering er en toveis prosess som handler om å bygge broer mellom minoritet og majoritet. Dette krever både innsats fra den enkelte innvandrer og at innvandrere møtes med åpenhet og gis muligheter til å delta på linje med andre. Et annet viktig aspekt ved sosial integrering er selvbestemmelse, eller friheten til å bestemme selv hvordan man vil leve livet sitt. Dette står, som er et viktig prinsipp i det norske samfunnet (Proba, 2019).

I motsetning til for eksempel indikatorer på arbeidstilknytning eller utdanning, er det vanskeligere å måle sosial integrering. For å kunne si noe om sosial integrering må vi i større grad basere oss på subjektive erfaringer og holdninger i ulike grupper i den norske befolkningen. Dette gjør det også vanskeligere å måle og sammenlikne indikatorer på sosial integrering over tid, og det kan være større usikkerhet knyttet til forskningsfunnene knyttet til enkelte temaer på feltet.

Horisontal tillit

Innvandrere har lavere tillit til sine medmennesker

Flere studier har undersøkt sammenhengen mellom innvandreres tillit til andre mennesker og tidligere erfaringer og sosialisering i hjemlandet (Dinesen, 2012; Nannestad et al., 2014). Innvandrere i Norge kommer ofte fra land der lav tillit er mer utbredt, og dette kan ha en vedvarende effekt på deres tillitsnivå også etter innvandring. Men studier viser også at innvandrere tilpasser seg det høyere nivået av horisontal tillit i mottakerlandet. Empirien peker altså i begge retninger.

Hva menes med horisontal tillit?Horisontal tillit kan defineres som tilbøyeligheten til å stole på andre mennesker, og denne typen tillit kalles derfor også mellommenneskelig tillit. Det er vanlig å skille mellom generalisert tillit, det vil si tillit til fremmede personer i et samfunn, og spesifikk tillit, som handler om hvor mye

Et spørsmål som ofte brukes når man måler horisontal tillit er: «Vil du stort sett si at folk flest er til å stole på, eller at en ikke kan være for forsiktig når en har med andre å gjøre?». Flere undersøkelser finner at innvandrere i gjennomsnitt har noe lavere tillit til andre mennesker enn befolkningen ellers (Vrålstad & Wiggen, 2016; Støren, 2019; Dalen et al., 2022). Dette gjelder både tillit til nordmenn flest, til andre innvandrere og til naboer. Figur 7.1 illustrerer dette.

Figur 7.1 Prosentandel med full eller høy tillit til grupper av andre (Dalen et al., 2022)

Figur 7.1 Prosentandel med full eller høy tillit til grupper av andre

Samtidig er det variasjon mellom ulike innvandrergrupper når det gjelder grad av tillit. For det første er det en sammenheng mellom tillit til folk flest og landbakgrunn. Innvandrere fra landgruppe 2 uttrykker lavere grad av tillit til ukjente mennesker sammenliknet med andre innvandrere og befolkningen ellers. I 2022 oppga 42 prosent av innvandrere fra landgruppe 2 at de hadde høy tillit til mennesker de ikke kjente, mot 51 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 og 46 prosent i den øvrige befolkningen (SSB, 2022e).

Forskning peker på en rekke andre kjennetegn som har positiv sammenheng med horisontal tillit. Innvandrere med lengre botid, bedre norskkunnskaper og sterkere tilknytning til arbeid, har noe også høyere tillit til andre mennesker (Støren, 2019; Dalen et al., 2022). Arbeidsledighet, dårlig økonomi og opplevelsen av å bli diskriminert har en negativ effekt på tilliten til andre mennesker. 24 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre og 30 prosent av innvandrere som har opplevd diskriminering, har liten tillit til andre mennesker (Støren, 2019).

Sosiale nettverk og kontakt

Stadig mer kontakt med innvandrere på ulike arenaer

Vi ser en økning i at flere oppgir at de har personlig kontakt med innvandrere. Andelen som oppgir at de har kontakt med innvandrere har økt fra to av tre i 2003 til fire av fem i 2023 (SSB, 2023j). Figur 7.2 viser økt kontakt mellom innvandrere og den øvrige befolkingen på tvers av ulike arenaer. Det er også en liten økning i andelen som oppgir at de har kontakt med innvandrere på flere arenaer samtidig (Strøm & Molstad, 2020; SSB, 2023a). På spørsmål om folks forhold til innvandrere svarer et stort flertall at de ville vært komfortable med å ha en innvandrer som nær kollega (98 prosent). 87 prosent svarer at ville vært komfortabel med om man hadde en sønn eller datter som ville gifte seg med en innvandrer (SSB, 2023b).

Figur 7.2 Kontakt med innvandrere, etter arena. 2023 (SSB, 2023j)

Figur 7.2 Kontakt med innvandrere, etter arena. 2023

Personlig kontakt med innvandrere korrelerer med mer positive holdninger til innvandring (Brekke & Fladmoe, 2022). Særlig de som har kontakt med personer med innvandrerbakgrunn i forbindelse med jobb, frivillighet eller fritidsaktiviteter, er mer positive til innvandring. Samtidig er det ikke lett å påvise om en blir mer positiv til innvandrere av å møte dem, eller om det er de som allerede er positivt innstilt, som oppsøker arenaer der man kan treffe personer med innvandrerbakgrunn. Imidlertid har en studie vist at det å ha personlig kontakt med innvandrere ser ut til å øke tilliten til innvandrere generelt (Finseraas et al., 2019).

Deltakelse i frivillighet

Lave norskkunnskaper største hinder for å delta i frivilligheten

Frivillige organisasjoner er viktige arenaer for integrering og deltakelse i samfunnet. Gjennom frivillig engasjement og deltakelse i ulike fritidsaktiviteter har man tilgang til flere sosiale møteplasser, samt muligheter til å bygge sosiale nettverk og bli inkludert i lokale felleskap.

De siste årene er det gjennomført flere undersøkelser som ser på deltakelse i frivillighet og fritidsaktiviteter i ulike deler av befolkningen med innvandrerbakgrunn (Eimhjellen et al., 2020; Jacobsen et al., 2021; Dalen et al., 2022). Undersøkelsene tyder på at innvandrere i noe mindre grad deltar i organiserte aktiviteter og frivillig arbeid sammenliknet med resten av befolkningen. Av personlige kjennetegn er det hovedsakelig kjønn, alder, utdanning og norskkunnskaper som påvirker sannsynligheten for å delta i frivilligheten. Innvandrerkvinner, eldre innvandrere, samt innvandrere med lav utdanning og lave norskferdigheter deltar i mindre grad (Eimhjellen & Arnesen, 2018).

Deltakelsen og representasjonen av innvandrere i frivilligheten kan også variere avhengig av type organisasjon eller hvordan den frivillige innsatsen er organisert. For eksempel deltar innvandrere i mindre grad jo mer formalisert engasjementet er, og jo mer tid det tar å delta (SSB, 2022f).

Figuren 7.3 er basert på SSBs levekårsundersøkelse og viser at innvandrere er sterkest underrepresentert når det gjelder styrearbeid og administrasjon i frivilligheten. 23 prosent av innvandrere og 37 prosent i resten av befolkningen oppgir at de har gjort denne typen innsats i løpet av det siste året. Når det gjelder andre typer innsats som dugnader, innsamlinger eller informasjonsarbeid, er det tilnærmet ingen forskjeller mellom innvandrere og øvrig befolkning (SSB, 2022g).

Figur 7.3 Type frivillig innsats siste tolv måneder. 2022. Prosent (SSB, 2022g)

Figur 7.3 Type frivillig innsats siste tolv måneder. 2022. Prosent

Manglende norskkunnskaper den enkeltfaktoren som flest innvandrere trekker frem som hinder for deltakelse i frivilligheten. Mangelfull informasjon og lite kunnskap om hva som kjennetegner frivilligheten i Norge kan også oppleves som en barriere for økt deltakelse. Andre årsaker som beskrives er livssituasjon, økonomiske utfordringer, byråkrati og manglende møteplasser (Espegren et al., 2022).

I tillegg kommer innvandrere fra land med andre tradisjoner og systemer for frivillighet, og ulike måter å organisere seg på. Erfaringene man har fra eget opprinnelsesland gir innvandrere ulike forutsetninger for inkludering i frivilligheten i Norge. En utfordring kan være at norsk frivillighet generelt har sterke koblinger til myndighetene, gjennom økonomisk støtte, samarbeid og avtaler. For innvandrergrupper som har erfaring med en mindre byråkratisert frivillighet fra hjemlandet, kan det ta tid å forstå og få tillit til sivilsamfunnet i Norge. Erfaringer med myndigheter og offentlige institusjoner i eget hjemland kan variere mellom ulike innvandrergrupper, og dette kan bidra til å skape mistillit til organisasjoner som samarbeider med myndighetene (Espegren et al., 2022).

Barnas deltakelse i fritidsaktiviteter

Økonomi har mye å si for om man deltar i fritidsaktiviteter

Å ha mulighet til å delta i fritidsaktiviteter er en grunnleggende rettighet alle barn og unge har, og er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Forskning peker på at deltakelse i fritidsaktiviteter har en rekke positive effekter. For den enkelte kan deltakelse øke følelsen av mestring, tilhørighet og fellesskap, og bidra til bedre fysisk og psykisk helse (Eime et al., 2013). Deltakelse kan også bidra til nettverk, identitetsutvikling og demokratiforståelse, og til å skape tillit og sosial kapital i samfunnet (Putnam, 2016; Sichling & Plöger, 2018).

Fritidsaktiviteter er i tillegg en viktig integreringsarena. Unge med minoritetsbakgrunn som deltar i frivilligheten eller i idretten er mer samfunnsengasjerte (Ødegård & Fladmoe, 2020). Blant ungdom uten minoritetsbakgrunn finner man ingen tilsvarende effekt. Samtidig har flere undersøkelser vist at det er forskjeller mellom barn og unge med og uten minoritetsbakgrunn når det gjelder hvor mange som deltar i fritidsaktiviteter. Dette gjelder særlig organisert idrett der mange er bekymret for økningen i deltaker- og utstyrskostnader. Idrett er den enkeltaktiviteten som organiserer flest barn og unge.

Den siste undersøkelsen fra Ungdata (Bakken & Strandbu, 2023), om deltakelse i fritidsaktiviteter, viser at 63 prosent av ungdommer med minoritetsbakgrunn har deltatt i idrett i løpet av tenårene. For ungdom uten minoritetsbakgrunn er tilsvarende andel 79 prosent. Dette utgjør en forskjell på 16 prosentpoeng. 20 prosent av unge med minoritetsbakgrunn aldri har vært med i organisert idrett. Tilsvarende gjelder dette bare 6 prosent av ungdommer uten minoritetsbakgrunn. Blant ungdommer med minoritetsbakgrunn født i Norge eller som kom til Norge før de fylte 5 år, er deltakelsesgraden høyere. Men også blant disse er det flere som aldri har deltatt sammenliknet med ungdom ellers.

Figur 7.4 Deltakelse i idrett gjennomoppveksten. Prosent (Bakken & Strandbu, 2023)

Figur 7.4 Deltakelse i idrett gjennomoppveksten. Prosent

Figur 7.4 viser at forholdsvis mange jenter med minoritetsbakgrunn aldri har vært med i organisert idrett – andelen er fire ganger så høy som hos jenter uten minoritetsbakgrunn. Blant gutter med og uten minoritetsbakgrunn er gapet mindre. Også når man sammenlikner jenter med og uten minoritetsbakgrunn med samme sosioøkonomiske bakgrunn, finner man en forskjell på 20 prosentpoeng (Bakken & Strandbu, 2023). I tillegg slutter jentene tidligere med aktiviteter enn guttene.

Figur 7.5 viser hvor mange jenter og gutter med og uten innvandrerbakgrunn som har vært med på andre aktiviteter enn idrett siste måned (Bakken & Strandbu, 2023). Dette gir et mer nyansert bilde på deltakelsesnivået blant minoritetsungdom. Både jenter og gutter med minoritetsbakgrunn i større grad enn jenter og gutter uten minoritetsbakgrunn er med i andre organiserte fritidsaktiviteter. Blant annet er jenter med minoritetsbakgrunn noe oftere med i religiøse foreninger, musikk- eller kulturskole eller andre foreninger (bokklubb o.l.). En studie fra 2021 (Jacobsen et al., 2021) viser også betydelig variasjon i deltakelse i ulike fritidsaktiviteter når en fordeler ungdommene etter kjønn, bostedskommune, landgruppe, landbakgrunn og botid. Dette viser at undersøkelser som ser på ungdom med minoritetsbakgrunn under ett ofte kan gi nokså overordnede funn.

Figur 7.5 Deltakelse i fritidsaktiviteter i løpet av siste måned. Prosent (Bakken & Strandbu, 2023).

Figur 7.5 Deltakelse i fritidsaktiviteter i løpet av siste måned. Prosent

Klassebakgrunn og økonomi er de mest sentrale forklaringene på hvorfor minoritetsungdom ikke deltar i organiserte fritidsaktiviteter i like stor grad som ungdom ellers (Strandbu et al., 2019; Jacobsen et al., 2021). Forskning har vist at hvis ungdom med landbakgrunner fra Asia, Øst-Europa og Afrika hadde den samme gjennomsnittlige sosioøkonomiske bakgrunnen som ungdom uten minoritetsbakgrunn, hadde disse deltatt i betydelig høyere grad (Jacobsen et al., 2021). Men økonomi er ikke den eneste barrieren. Også forklaringer knyttet til kultur og tradisjoner spiller inn. For eksempel kan minoritetsforeldre ha andre forutsetninger for å engasjere seg i og følge opp barnas aktiviteter. Enkelte minoritetsgrupper kan i tillegg ha manglende tradisjoner for at jenter deltar i fritidsaktiviteter, og særlig organisert idrett (Strandbu et al., 2019).

Holdninger til innvandring og integrering

Delte, men stadig mer positive holdninger

Årlig gjennomføres en rekke omfattende undersøkelser i befolkningen om holdninger til innvandrere og innvandring, blant annet SSBs holdningsundersøkelse (SSB, 2023d) og IMDis integreringsbarometer (Brekke & Fladmoe, 2022). Funnene tyder på at holdningene til innvandring i økende grad er positive.

Figur 7.6 viser denne positive utviklingen over tid. Figuren viser samtidig variasjoner som kan ses i sammenheng med ulike hendelser og konjunkturer i samfunnet. Etter den store tilstrømmingen av syriske flyktninger i 2015, gikk andelen som mente at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv ned til 66 prosent, som var det laveste nivået siden 2004 (Molstad, 2021). I 2022 fikk Norge også en betydelig tilstrømming av flyktninger som følge av krigen i Ukraina. Denne gangen ser det ikke ut til at holdningene endrer seg i negativ retning. I 2021 svarte 80 prosent at de er enige i at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. I 2023 svarte 87 prosent det samme. Andelen som mener at innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet, har gått ned fra 45 prosent i 2003 til 14 prosent i 2023.

Figur 7.6 Andel som er helt/nokså enig og helt/nokså uenig i to påstander. 2002-2023. Prosent. (SSB, 2023d)

Figur 7.6 Andel som er helt/nokså enig og helt/nokså uenig i to påstander. 2002-2023. Prosent.

En liknende tendens observeres også i holdningene til mottak av flyktninger. Andelen som mener det bør bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge, har økt jevnt siden 2019, og andelen som mener det bør bli vanskeligere har gått ned. Flertallet (58 prosent) mener imidlertid at praksisen bør være lik som den er i dag (Strøm & Molstad, 2022).

Figur 7.7 Holdninger til flyktningers og asylsøkeres adgang til å få opphold i Norge. Bør den bli lettere, vanskeligere eller som i dag? Prosent. (SSB, 2023c)

Figur 7.7 Holdninger til flyktningers og asylsøkeres adgang til å få opphold i Norge. Bør den bli lettere, vanskeligere eller som i dag?
På enkelte underområder er befolkningen likevel delt i sitt syn på innvandring. Holdningene til innvandring er blant annet betinget av hvilken innvandringsgrunn, landbakgrunn eller religion det er snakk om. Befolkningen er for eksempel mer positive til å ta imot flere flyktninger enn å ta imot flere arbeidsinnvandrere og familiegjenforente (Brekke & Fladmoe, 2022).

Videre viser forskning at religiøse minoriteter, og særlig muslimer, møter en del negative holdninger og fordommer i det norske samfunnet (Moe & Døving, 2022). For eksempel mener litt over halvparten i befolkningen (54 prosent) at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Til forskjell svarte henholdsvis 16, 19 og 23 prosent at kristne, jødiske og buddhistiske verdier er uforenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet (Brekke & Fladmoe, 2022). Med andre ord mener en betydelig større andel at det er et misforhold mellom verdiene i islam og verdiene i det norske samfunnet, enn verdiene andre religioner representerer og verdiene i det norske samfunnet. Dette viser at 30,7 prosent av befolkningen har det som kan betegnes som utpregede fordommer mot muslimer, ved å støtte påstander som at «muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets», «muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur» og «muslimer passer ikke inn et moderne vestlig samfunn». Samtidig har negative holdninger til muslimer blitt noe mindre utbredt de siste fem årene. I 2017 lå tilsvarende andelandelen i den norske befolkningen på 34 prosent (Moe, 2022).

Holdningene til innvandring og religiøse minoriteter varierer mellom ulike deler av den norske befolkningen. Kvinner og personer med høyere utdanning er jevnt over mer positive i sine holdninger enn menn og de med lavere utdanning (Brekke & Fladmoe, 2022; Moe, 2022). Undersøkelser der minoriteter forteller om egne erfaringer av å bli møtt med negative holdninger, tyder på at disse er forbundet med svekket opplevelse av trygghet, likeverdighet og tilhørighet (Moe, 2022).

Rasisme og diskriminering

Barn av innvandrere opplever mer diskriminering

Rasisme og diskriminering kan være et hinder for gode levekår, for inngang til arbeidslivet, utbytte av opplæring og tilgang til boligmarkedet. Det kan også påvirke forholdet negativt mellom ulike befolkningsgrupper. Diskriminering kan føre til svekket tilhørighet til fellesskapet og mindre tillit både til samfunnet og til andre mennesker. Forskning fra andre land har også vist konsekvenser knyttet til både fysisk og psykisk helse (Folkehelseinstituttet, 2022b). Arbeidet på dette feltet er derfor en viktig del av innsatsen for å få til vellykket integrering. For at vi skal utvikle så gode tiltak som mulig, er det også viktig med bred kunnskap om tematikken.

Hva menes med rasisme og diskriminering?
Likestillings- og diskrimineringsloven definerer diskriminering som «direkte eller indirekte forskjellsbehandling». Direkte forskjellsbehandling ifølge loven er «at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon», mens det med indirekte forskjellsbehandling menes «enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre».Rasisme er ikke omtalt som diskrimineringsgrunnlag i likestillings- og diskrimineringsloven. Straffelovens paragraf § 185 forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning.Rasisme og diskriminering har ikke en entydig grensedragning, men rasismebegrepet har tradisjonelt hatt en større vektlegging på intensjonalitet, mens diskriminering i større grad vektlegger praksis og utfall. I norsk samfunnsforskning har diskrimineringsbegrepet vært mer brukt enn rasismebegrepet.

I Norge er arbeidslivet den arenaen med mest forskning på forekomsten av rasisme og diskriminering. Forskningen viser at søkere med innvandrerbakgrunn har betydelig lavere sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju (Midtbøen & Rogstad, 2012; Midtbøen, 2015a, 2015b, 2016; Birkelund et al., 2019). I noen tilfeller har jobbsøkere med innvandrerbakgrunn i Norge høyere sannsynlighet for å bli diskriminert sammenlignet med søkere med innvandrerbakgrunn i andre vesteuropeiske land (Quillian et al., 2019; Larsen & Di Stasio, 2021; Di Stasio et al., 2021). Usaklig forskjellsbehandling av etniske minoriteter skjer på alle stadier i rekrutteringsprosessen (Bjørnset et al., 2021). Studier blant arbeidsgivere viser også at oppfatninger av kvalifikasjoner og personlig egnethet ofte er preget av gruppekarakteristikker og fordommer (Friberg & Midtbøen, 2018; Birkelund et al., 2020). For eksempel kan arbeidsgivere som har hatt negative erfaringer med ansatte med innvandrerbakgrunn, være mindre villige til å gi personer med innvandrerbakgrunn en ny sjanse (Birkelund et al., 2020)

Diskriminering forekommer også i forbindelse med lønnsfastsettelse og lønnsutvikling, men det er stor variasjon mellom sektorer, bransjer og stillingstyper når det gjelder omfang (Drange, 2016; Bratsberg et al., 2017; Drange & Helland, 2018; Alecu & Drange, 2019). I for eksempel profesjonsyrker som lege, tannlege, sykepleier og lærer, har innvandrere betydelig mindre risiko for å bli diskriminert ved rekruttering eller lønnssetting, mens diskriminering er mer utbredt for eksempel innen regnskap, forsikring og økonomi (Midtbøen & Rogstad, 2012; Drange & Helland, 2018; Midtbøen, 2021). I tillegg kan diskrimineringen forekomme i mange ulike arbeidssituasjoner, for eksempel i kontakt med kollegaer og kunder (Fangen & Paasche, 2013).

Skole og utdanning er en annen arena hvor rasisme og diskriminering har betydning for integrering. Det er en sammenheng mellom opplevd diskriminering, rasisme og utdanningsprestasjoner, der diskriminering gir konsekvenser som redusert faglig selvtillit og mindre tro på å lykkes i skolen, lavere trivsel, svekkede prestasjoner, sosioemosjonelle vansker (for eksempel depresjon) og negative atferdsmessige konsekvenser (for eksempel, narkotikabruk og utagerende atferd) (Wollscheid et al., 2022). Blant barn av innvandrere som tar høyere utdanning, finner man at selv forventningen om å møte diskriminering kan føre til at man senker egne forhåpninger til utdanningsløp og karriere (Orupabo, 2018; Orupabo et al., 2020) En annen konsekvens er at studenter med minoritetsbakgrunn arbeider hardere og stiller høyere krav til seg selv for blant annet å motbevise generelle fordommer og stereotypier blant majoritetsbefolkningen (Kindt, 2018; Ljunggren & Orupabo, 2020; Orupabo et al., 2020). Samtidig opplever flere å få kritikk for å gjøre typiske innvandrervalg når de velger utdanning. Dermed må man i tillegg overbevise om at man har hatt de riktige motivene for å ta høyere utdanning (Kindt, 2018).

Personer med innvandrerbakgrunn leier oftere bolig sammenliknet med den øvrige befolkningen. De er derfor avhengige av et leiemarked som ikke diskriminerer, men forskning tyder på at diskriminering også forekommer her. Personer med minoritetsbakgrunn har mindre sannsynlighet for å få tilslag på søknad om leie av bolig (Andersson et al., 2012; Flage, 2018). For eksempel har mannlige lagerarbeidere med bakgrunn fra Midtøsten 25 prosent mindre sannsynlighet for å få tilslag på leiebolig sammenliknet med en etnisk norsk kvinne som jobbet som økonom (Andersson et al., 2012). Statistikk fra Diskrimineringsnemda viser samtidig at de siden 2018 har mottatt 26 henvendelser om etnisk diskriminering på boligmarkedet, som utgjør en relativt liten andel av alle klagesaker ombudet får (Diskrimineringsnemda, 2023). Det er likevel grunn til å tro at det finnes mørketall, og at mange ikke rapporterer inn til nemda, ofte fordi det er vanskelig å bevise eksakt grunn.

Når det gjelder innvandreres egne opplevelser av diskriminering, oppgir personer med innvandrerbakgrunn langt oftere at de blir utsatt for dårligere behandling enn andre. Undersøkelser viser at sannsynligheten for å oppleve diskriminering er mer enn dobbelt så stor blant personer med innvandrerbakgrunn enn i befolkningen ellers (Dalen et al., 2022; Oppøyen, 2022).

Norskfødte med innvandrerforeldre opplever i større grad enn innvandrere å bli forskjellsbehandlet på grunn av etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn (Oppøyen, 2022). En mulig forklaring på dette er at norskfødte er mer orienterte mot storsamfunnet og deltar på arenaer som tidligere har vært forbeholdt majoriteten, noe som kan øke sjansen for å oppleve ekskludering (Dalen et al., 2022). Denne gruppen oppfatter også seg selv i stor grad som norske, men uten at andres anerkjennelse av deres tilhørighet til Norge øker i samme takt (Friberg, 2021). Høyere utdanning og sosial mobilitet kan også føre til større bevissthet om egne rettigheter, og gjøre at man blir mer oppmerksom på mekanismer som skaper forskjeller (Midtbøen & Kitterød, 2019). Den subjektive følelsen av aksept og tilhørighet følger dermed ikke nødvendigvis «objektive» kriterier for integrering, og belyser nettopp hvor komplekse rasisme og diskriminering er (Midtbøen, 2021).

Figur 7.8 Andel som opplevde diskriminering, etter innvandrerbakgrunn og årsak. 2021 (Livskvalitetsundersøkelsen, SSB)

Figur 7.8 Andel som opplevde diskriminering, etter innvandrerbakgrunn og årsak. 2021


Diskriminering anses som et av de største hindrene for integrering, både av innvandrere selv og av befolkningen som sådan (Brekke & Fladmoe, 2022; Dalen et al., 2022). I 2021 mente en av tre i den norske befolkningen at diskriminering forekommer i stor grad. Dette er mer enn en tredobling fra 2013, da 9 prosent svarte det samme. I tillegg svarte nesten halvparten av respondentene i 2021 (46 prosent) at diskriminering forekommer i noen grad. Dette tilsier at det er en voksende og relativt utbredt oppfatning i befolkningen om at diskriminering av innvandrere forekommer. Figur 7.9 viser at de fleste, nesten åtte av ti, mener at diskriminering forekommer ved ansettelser. Fire av ti mener diskriminering skjer i kontakt med politiet, og seks av ti mener det skjer når boliger skal leies ut (Brekke & Fladmoe, 2022).

Figur 7.9 Andel i befolkningen som er enige eller uenige i at diskriminering forekommer på tre arenaer. Prosent. 2021 (Brekke & Fladmoe, 2022)

Figur 7.9 Andel i befolkningen som er enige eller uenige i at diskriminering forekommer på tre arenaer. Prosent. 2021

Rasisme eller andre negative holdninger til folkegrupper kan uttrykkes som hatefulle eller nedsettende ytringer (Dalen et al., 2022). Langt flere innvandrere opplever ulike former for hatytringer sammenliknet med befolkningen ellers (Dalen et al., 2022). Figur 7.10 viser at hatytringer rettet mot innvandrere finner sted på ulike arenaer, som arbeidsplassen, skolen, nabolaget, nettet eller i sosiale medier.

Hvordan defineres hatytringer?
Likestillings- og diskrimineringsombudet bruker en vid, samfunnsvitenskapelig definisjon, som inkluderer både lovlige og ulovlige hatytringer. Ifølge denne definisjonen er hatytringer nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder (Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2015)

Videre rapporterer 32 prosent av innvandrere at de har opplevd hatefulle ytringer på minst en av disse arenaene i løpet av det siste året. Blant respondenter uten innvandrerbakgrunn var andelen 15 prosent. Hatefulle ytringer finner som oftest sted på arbeidsplassen, etterfulgt av kommentarfelt/nettforum og i sosiale medier. På enkelte områder ser det ut til at de som kunne forventes å være mest integrert, opplever mer diskriminering og føler seg mer ekskludert. De med svært gode norskkunnskaper rapporterer for eksempel oftere at de har opplevd hatefulle ytringer enn de med mindre gode norskferdigheter (Dalen et al., 2022).

Figur 7.10 Har opplevd hatefulle ytringer på ulike arenaer. 2022. Prosent (Dalen et al., 2022)

Figur 7.10 Har opplevd hatefulle ytringer på ulike arenaer. 2022. Prosent

Minoritetsungdom er også mer utsatt for hatytringer sammenliknet med befolkningen ellers. De vanligste opplevde årsakene til hatytringer blant minoritetsungdom er hudfarge, etnisk eller religiøs bakgrunn. Dette gjelder særlig dersom de tilhører en annen religion enn kristendom, og dersom de går på skoler med lav andel elever med innvandrerbakgrunn. Risikoen for å bli utsatt for hatytringer øker markant jo flere minoritetstilhørigheter man har. Dette gjelder for alle minoritetsgrupper, herunder LHBTQ+-personer, personer med innvandrerbakgrunn, personer med minoritetsreligiøs tilhørighet, personer med familiebakgrunn fra en urfolksgruppe eller nasjonal minoritet, og personer med en synlig fysisk funksjonsnedsettelse (Nadim & Fladmoe, 2021).

Antallet personer som totalt sett hadde vært utsatt for hatytringer, falt under pandemien. Nedgangen var imidlertid mindre for de gruppene som vanligvis er mest utsatt for å motta hatytringer. Rundt 30 prosent av respondentene svarte at de hadde observert hatytringer i forbindelse med pandemien, og at hatytringene ofte var rettet mot personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika eller Asia. Høsten 2022 svarte 15 prosent av respondentene at hatytringene de hadde mottatt var innenfor temaet religion og livssyn. Det var 14,5 prosent som oppga at de hadde mottatt hatytringer knyttet til koronapandemien, og 12 prosent oppga kultur, klima eller miljø som tema (Fladmoe & Nadim, 2023).

Sosial selvbestemmelse

Retten til å leve et fritt liv

Retten til å bestemme over eget liv er grunnleggende i det norske samfunnet. Å være uavhengig og selvstendig er også viktige idealer for ungdomstiden. Barn og unge har et omfattende rettslig vern som gir rett til privatliv og økt grad av selvbestemmelse etter hvert som man blir eldre og modnere. Disse prinsippene gir også utslag på integreringsfeltet. Mange vokser opp med foreldre som selv har vokst opp i samfunn med helt andre normer for barneoppdragelse og familieorganisering – og disse normene kan havne i konflikt med barn og unges rettigheter i Norge. Økt oppmerksomhet har blitt rettet mot familiepraksiser i enkelte innvandrergrupper hvor kollektivistisk og patriarkalsk æreslogikk er utbredt, og hvor konservative holdninger til spesielt jenters seksualitet og ærbarhet er rådende (Smette et al., 2021). Mange har vært bekymret for at unge som vokser opp i familier med streng æreskodeks og konservative kjønns- og seksualnormer blir hindret fra å gjøre selvstendige livsvalg, og i verste fall, utsatt for overgrep.

Arbeidet mot alvorlige overgrep som æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har lenge vært en del av norsk integreringspolitikk. Etter hvert har også foreldres bruk av mer diffuse former for kontroll, press, trusler og restriksjoner som går sterkt utover barn og unges autonomi og livsutfoldelse blitt et sentralt tema (Friberg & Bjørnset 2019).

Hva er negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap?I handlingsplanen Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold forstås negativ sosial kontroll som press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid.
Æresrelatert vold forstås som vold utløst av familiens eller gruppens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Dette forekommer i familier hvor individet forventes å innordne seg kollektivet, og hvor patriarkalske æresnormer står sterkt.
Tvangsekteskap forstås som ekteskapsinngåelse der en eller begge ektefellene ikke har mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press.
Kjønnslemlestelse forstås som ulike typer av inngrep som skader en kvinnes kjønnsorgan, og som kan ha store fysiske og psykiske konsekvenser for den som er utsatt. Kjønnslemlestelse kan blant annet føre til infeksjoner, kroniske smerter, seksuelle problemer, fødselskomplikasjoner og økt fare for dødfødsler.

Negativ sosial kontroll er vanskelig å måle direkte (Proba 2021). En må ofte basere seg på subjektive oppfatninger om det å kontrollere og det å bli kontrollert, om kryssende krav og forventninger fra familien og fra storsamfunnet, og om generasjonsmotsetninger. Mange undersøkelser om negativ sosial kontroll handler om foreldreskap og ulike former for foreldrerestriksjoner. I slike undersøkelser er det ikke lett å trekke grensen mellom respekt for foreldres livssyn og unges rett til selvbestemmelse, og mellom behovet for å beskytte og urettmessig kontroll. At foreldre ønsker å utøve kontroll kan handle vel så mye om å ivareta barnas sikkerhet, skjerme dem fra negativ påvirkning eller et ønske om at de skal konsentrere seg om skole og utdanning. En ny studie finner for eksempel at foreldreinvolvering er positivt forbundet med flere integreringsutfall, som fullføring av videregående skole, mens de som blir utsatt for restriksjoner fullfører sjeldnere videregående, mottar oftere sosialhjelp og gifter seg tidligere (Friberg & Sterri 2023). Alder spiller også en rolle. Enkelte begrensinger kan være legitime å pålegge en på 14 år, men ikke en på 18 år (Smette et al., 2021). Dermed er det viktig med indikatorer som kan skille negativ sosial kontroll fra andre former for streng, men akseptabel oppdragelse, og som kan si noe om hvor store utfordringene knyttet til negativ sosial kontroll egentlig er.

De fleste barn og unge med innvandrerbakgrunn blir i liten grad utsatt for omfattende restriksjoner fra familien (Friberg & Bjørnset 2019; Hafstad & Augusti 2019). Norskfødte med innvandrerforeldre blir sjeldnere utsatt for foreldrerestriksjoner enn ungdom som selv har innvandret (Friberg & Bjørnset 2019). Men blant mindretallet som oppgir at de blir utsatt for restriksjoner, er særlig jenter med bakgrunn fra land i Asia og Afrika overrepresentert. Jenter med minoritetsbakgrunn får sjeldnere lov til å være sammen med guttevenner på fritiden, ha kjæreste eller delta i skolerelaterte aktiviteter og fritidsaktiviteter (Friberg & Bjørnset 2019; Smette et al., 2021). Andelen minoritetsjenter som oppgir at de blir utsatt for restriksjoner reduseres ikke med alderen, mens andre ungdommer opplever færre restriksjoner jo eldre de blir (Smette et al., 2021). Det betyr at en del jenter og unge kvinner blir utsatt for vedvarende begrensinger i tenårene.

Graden av foreldrerestriksjoner varierer med landbakgrunn, sosioøkonomisk status, botid, kjennetegn ved nærmiljøet, skolekarakterer, religiøs tilhørighet og i hvor stor grad religiøse foreldrene er. Det er imidlertid grunn til å bekymre seg for en mindre gruppe av jenter med minoritetsbakgrunn hvor ungdomstiden preges av strenge restriksjoner helt frem til myndighetsalder. At disse bli utsatt for vedvarende restriksjoner, kan tyde på at kontroll av unge kvinners seksualitet før ekteskapet er mer utbredt i enkelte miljøer enn andre (Smette et al., 2021).

Nyere forskning har også tatt for seg minoritetsjenters egne perspektiver på å håndtere at andre forsøker å sette begrensninger for hvordan de lever sine liv (Prieur 2002; Rosten & Smette 2021; Tjønndahl & Hovden 2022; Kindt 2022). For eksempel opplever muslimske jenter å være særlig utsatt for sosial kontroll knyttet til kjønn og seksualitet, samtidig som de i stor grad selv slutter opp om idealer som likestilling og selvråderett (Rosten & Smette 2021). Mange forteller at de er gode på å balansere mellom ulike forventninger fra familien og samfunnet rundt, men at dette også kan være en kilde til frustrasjon. For eksempel uttrykker jentene frustrasjon over å bli karikert som ekstremt undertrykte eller ekstremt frigjorte basert på valgene de tar, og at dette er en kamp de selv må få definere og eie.

De siste årene har også ufrivillige utenlandsopphold, at barn blir sendt til foreldrenes opprinnelsesland eller at foreldre tar med seg barna til opprinnelseslandet og etterlater dem mot sin vilje, fått økt oppmerksomhet i undersøkelser om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap. Lengre utenlandsopphold har særlig blitt koblet til bekymringer for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Andre mulige årsaker kan for eksempel være ønske om sterkere kulturell forankring, alternativ skolegang, familiesituasjon eller disiplinering som følge av uønsket tilpasning til vestlig ungdomsstil eller adferdsproblemer (Lidén et al., 2014; Helse- og omsorgsdepartementet, 2020). I en spørreundersøkelse fra 2021 oppgir 13 prosent av elever i videregående skole med innvandrerbakgrunn at de er redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje (Proba, 2021). Av disse svarte 7 prosent at de har blitt truet med dette. Svært få oppgir at de faktisk har blitt utsatt for et ufrivillig utenlandsopphold (se figur 7.11). Somaliske barn skiller seg ut som ekstra utsatt (Lidén et al., 2014; Friberg & Bjørnset, 2019).

Figur 7.11 Frykt for ufrivillig opphold i utlandet (Proba, 2021)

Det kan tenkes at de som opplever de sterkeste formene for kontroll og undertrykkelse, også er de som i minst grad oppsøker hjelp. Derfor kan det finnes mørketall.

Integreringsrådgiverne ved de utvalgte norske utenriksstasjonene Amman, Ankara, Islamabad og Nairobi fører også saksstatistikk. Det samme gjør IMDis minoritetsrådgivere som er utplassert ved skoler rundt om i landet, og som samlet har spisskompetanse på problemstillinger knyttet til negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Integreringsrådgiverne registrerte i 2022 172 saker knyttet til ufrivillige utenlandsopphold, mot 148 saker året før. Minoritetsrådgiverne bisto på sin side i 94 saker som omhandlet ufrivillige utenlandsopphold eller frykt for å bli etterlatt i utlandet (IMDi, 2022a).

Mye av forskningen i Norge knyttet til negativ sosial kontroll har også handlet om kjønnslemlestelse. Det er imidlertid ikke lett å avdekke omfanget av denne formen for kontroll og undertrykkelse. En studie har forsøkt å anslå risikoomfang blant jenter og kvinner med bakgrunn fra land der kjønnslemlestelse er grundig dokumentert. En utfordring er at man sjeldent vet hvor mange som faktisk kommer fra regioner og etniske grupper der praksisen er utbredt (Ziyada et al., 2016). Samtidig peker flere studier på at synet på kjønnslemlestelse blant innvandrere har endret seg i positiv retning over tid (Gele et al., 2012.; Gele et al., 2012.; Lien & Schultz, 2013; Johansen, 2019).

Når det gjelder tvangsekteskap er det gråsoner mellom hva som kan anses som arrangerte ekteskap (som er tillatt) og ekteskap som er påtvunget (som er ulovlig) (Proba, 2021). Å skille mellom foreldreinvolvering, press og tvang er også vanskelig for dem det gjelder. Foreldrenes involvering i valg av partner benyttes ofte som en indikator for dette fenomenet.

SSBs levekårsundersøkelse fra 2016 fant at nesten én av fem med bakgrunn fra Pakistan opplevde at foreldrene hadde svært stor innflytelse på valg av partner. Blant norskfødte med bakgrunn fra Tyrkia og Vietnam var andelen langt mindre (Dalgard, 2018). IMDis minoritetsrådgivere rapporterte om 57 saker i 2022 knyttet til frykt for å bli utsatt for tvangsekteskap, mot 60 saker i 2021.

Samtidig er det litt færre blant etterkommerne enn blant innvandrere som mener at andre har stor innflytelse på valg av ektefelle (Dalgard 2018). Norskfødte med innvandrerforeldre eller utenlandsfødte som ankom Norge før de fylte 18, venter lenger enn tidligere med å finne seg partner eller gifter seg, og de er oftere samboere (Wiik & Holland, 2018; Wiik et al., 2021). Dette tyder på endringer mellom generasjonene når det gjelder partnervalg og samliv.

Vold i nære relasjoner omfatter ulike former for vold og overgrep mellom nåværende og tidligere familiemedlemmer, og den omfatter også barn som er vitne til volden (NKVTS, 2023). Krisesenter er et tilbud til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. 2110 voksne personer bodde på krisesentre i 2022. De fleste beboerne var kvinner og barn, men det var også noen menn. Seks av ti beboere hadde innvandrerbakgrunn. Med andre ord er denne gruppen sterkt overrepresentert. Helt siden 2005 har personer med innvandrerbakgrunn stått for mer enn halvparten av oppholdene på krisesentre, med andeler mellom 51 og 67 prosent (Bufdir, 2022).

I 2022 hadde 35 prosent av alle beboere på krisesenter blitt utsatt for negativ sosial kontroll, og fem prosent hadde blitt utsatt for æresrelatert vold. Blant beboerne med innvandrerbakgrunn hadde åtte prosent blitt utsatt for æresrelatert vold, mot mindre enn en prosent av beboerne uten innvandrerbakgrunn (Bufdir, 2022).

Beboere med innvandrerbakgrunn skiller seg også fra andre beboere ved at deres opphold på krisesenteret varer i gjennomsnitt lengre. For personer uten innvandrerbakgrunn varer oppholdet i snitt 22 dager, mot 31 dager for personer med innvandrerbakgrunn. I tillegg returnerer de oftere til voldsutøver enn beboere i majoritetsbefolkningen. 19 prosent av oppholdene til beboere med innvandrerbakgrunn endte med retur til voldsutøver, mot 15 prosent for beboere uten innvandrerbakgrunn. Flest begrunnet dette med at de ville gi voldsutøver en ny sjanse (81 prosent), åtte prosent returnerte grunnet manglende oppholdstillatelse og 15 prosent returnerte av hensyn til barna (Bufdir, 2022). Forskning peker også på isolasjon og lite nettverk i Norge, manglende kjennskap til andre støttetilbud, kulturelle og religiøse forventninger om å bli i ekteskapet. Det er i praksis også dårlige økonomiske og materielle forutsetninger som gjør det vanskelig å bryte ut (Kiamanesh & Hauge, 2019; Sener et al., 2023).

Et mindre belyst tema gjelder forholdet mellom konservative kjønns- og seksualnormer i enkelte innvandrergrupper generelt, toleranse for skeive spesielt, og situasjonen for LHBTIQ+-personer med (og uten) innvandrerbakgrunn (Sterri, 2021). Temaet er viktig både fra et integrerings- og et beskyttelsesperspektiv. Et økende antall personer, som bryter med kulturelle og religiøse normer knyttet til kjønn og seksualitet i hjemlandet, søker beskyttelse i vestlige land. Dette gjør de med håp om å kunne leve som skeive i trygghet. (Spijkerboer, 2013). LHBTIQ+-personer er også en prioritert gruppe for gjenbosetting i Norge som overføringsflyktninger. Men også her risikerer seksuelle minoriteter å bli utsatt for diskriminering, marginalisering og negativ sosial kontroll. For eksempel er flere bekymret for å bli avslørt som skeive, fordi det kan føre til økt risiko for trusler, vold, forfølgelse eller utfrysning av familien i hjemlandet eller andre i samme minoritetsmiljø i Norge (Akin et al., 2022). LHBTIQ+-flyktninger som nylig har kommet til Norge forteller at de føler på utrygge boforhold på asylmottak og et utrygt klassemiljø under introduksjonsprogrammet. Også skeive med lengre botid forteller om ensomhet og mangel på sosiale nettverk. Derfor er det viktig med tiltak som bidrar til trygg integrering av LHBTIQ+-personer med innvandrerbakgrunn (Akin et al., 2022).

I denne sammenhengen er det også viktig å belyse holdninger til seksuelle minoriteter, men hittil er det få studier som har undersøkt dette blant personer i Norge med innvandrerbakgrunn. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre holder fast ved opprinnelseslandets rådende oppfatninger og verdier knyttet til kjønn og seksualitet, eller om de endrer sine oppfatninger og verdier i tråd med rådende verdier i vestlige samfunn (Röder, 2015). I forskningen som foreligger på feltet, pekes det på at ungdom med innvandrerbakgrunn har beveget seg i retning av mer liberale oppfatninger om kjønnslikestilling og homofili. En studie fra 2021 viser at norskfødte med innvandrerforeldre og utenlandsfødte som kom til Norge som barn er langt mer tolerante enn sine foreldre (Sterri, 2021; se også Friberg og Sterri, 2021). Også når man kontrollerer for landbakgrunn, er tendensen at et klart flertall har et positivt syn på homofili.

Ukrainske flyktninger og sosial integrering

Økt støtte til flere flyktninger i egen kommune

I månedene etter krigsutbruddet i Ukraina, ble det registrert en betydelig økning i positive holdninger til innvandring og økt støtte til mottak av flyktninger i den norske befolkningen. Ved utgangen av 2021 mente fire av ti i befolkningen at Norge bør ta imot flere flyktninger. I mars 2022 svarte seks av ti det samme. Også andelen som syntes innvandring er bra for Norge, og at integreringen i det store og hele går bra, økte betraktelig i løpet av den samme korte tiden (Brekke & Fladmoe, 2022). Ett år senere, i mars 2023, var befolkningen fortsatt mer positive til innvandring og integrering enn før februar 2022: rett over halvparten i befolkingen sa seg enige i at innvandring i hovedsak er bra for Norge.

Figur 7.12 Synes du innvandring i hovedsak er bra eller dårlig for Norge? (ISF, 2023)

Figur 7.12 Synes du innvandring i hovedsak er bra eller dårlig for Norge?

I tillegg er det flere i befolkningen nå, sammenliknet med før krigen i Ukraina, som ønsker at kommunen de bor i skal bosette flere flyktninger. I november 2021 svarte 44 prosent bekreftende på denne påstanden. I mars 2023 økte denne andelen til 58 prosent (ISF, 2023).
Ukrainske flyktninger har svært gode opplevelser med hvordan de ble tatt imot av den norske befolkningen. Studiene av denne gruppen viser at mange oppgir de følte seg velkomne i Norge og i lokalsamfunnene de ble bosatt i. Flyktningene er i tillegg svært fornøyd med hjelpen de har fått fra frivillige organisasjoner. Til tross for relativt kort botid i Norge og usikkerhet knyttet til midlertidig beskyttelsesbehov, uttrykker de også en høy opplevd tilhørighet til Norge og et ønske om å bli boende i landet (Hernes et al., 2022; Kjeøy & Tyldum, 2022).

Reference list

 
Fant du det du lette etter?