Arbeid og økonomi

Den norske samfunnsmodellen bygger på et mål om små forskjeller (Meld. St. 13, 2018-2019). Store forskjeller i levekår mellom innvandrere og øvrig befolkning kan være til hinder for integreringen. Deltakelse i arbeid blir ansett som svært viktig for inkludering og integrering. Det å være i arbeid bidrar til selvstendighet, selvrealisering og til å bygge nettverk. Det gir videre økt tilhørighet til samfunnet, motvirker fattigdom og utjevner forskjeller. Målet om høy sysselsetting blant innvandrere er også av samfunnsøkonomisk betydning, og er en forutsetning for en velfungerende norsk velferdsstatsmodell på sikt (NOU, 2021:2). 

Vi vet at mange arbeidsforhold for innvandrere har en overvekt av midlertidighet, ufrivillig deltid og lavinntekt Et hovedmål i regjeringens integreringsstrategi  er derfor at flere innvandrere får stabilt og godt fotfeste i arbeidslivet (Kunnskapsdepartementet, 2018). For å oppnå dette målet, vises det til at innvandrere i større grad må få mulighet til å tilegne seg formell kompetanse. Den nye integreringsloven bidrar blant annet til at dette kan skje innenfor rammene av introduksjonsprogrammet.

Innvandringsgrunn, botid og sysselsetting

Lavest sysselsetting blant nyankomne flyktninger

Innvandrere har i snitt lavere sysselsettingsgrad enn den øvrige befolkningen. I 2021 var 69 prosent av innvandrere sysselsatt, mot 79 prosent i den øvrige befolkningen.  Det er samtidig betydelige forskjeller mellom grupper når vi ser på kjønn, botid, innvandringsgrunn og utdanningsnivå.

En større andel innvandrermenn er i arbeid sammenliknet med innvandrerkvinner. Dette gjelder særlig for innvandrere fra landgruppe 2, som vist i figur 4.1. Videre viser figuren at kjønnsforskjellene i sysselsetting er størst blant nyankomne innvandrere, det vil si de som har vært bosatt i under 4 år, og jevner seg ut med botid i Norge. For landgruppe 1 er det nesten ingen forskjeller i andelen sysselsatte menn og kvinner for de som har vært bosatt i Norge i 7 år eller mer. For landgruppe 2 er andelen menn med 7 års botid i Norge eller mer fortsatt noe høyere enn andelen kvinner i tilsvarende kategori, men også her er forskjellene små.

Figur 1. Sysselsatte innvandrere etter botid, landbakgrunn og kjønn. Prosent. 2021 (SSB, 2021i)

Andelen sysselsatte er høyest blant arbeidsinnvandrere uavhengig av botid, og ligger omtrent på nivå med resten av befolkningen. For flyktninger eller familiegjenforente til flyktninger, tar det oftere lengre tid å tilegne seg relevant kompetanse og komme seg ut i arbeid. Flesteparten i denne gruppen deltar i introduksjonsprogrammet de første årene etter at de er bosatt i en kommune.

Figur 2. Sysselsettingsandel, etter botid og innvandringsgrunn. Prosent. 2020 (SSB, 2020b)

Blant flyktninger med mer enn 6 års botid, er andelen som var i arbeid mer enn dobbelt så høy sammenliknet med de med kort botid, 58 mot 23 prosent. For familiegjenforente er andelen tre ganger så høy etter 6 år, 59 mot 19 prosent. Samtidig finner forskning en stagnering i arbeidsdeltakelse etter den raske økningen i løpet av de første 6-8 årene etter bosetting (Bratsberg et al., 2016 , 2017; Røed et al., 2019). Sysselsettingen øker heller ikke med botid i like stor grad for alle flykningsgrupper. For eksempel kommer mannlige nyankomne flyktninger raskere i arbeid enn kvinne lige nyankomne flyktninger (Olsen & Askvik, 2021)

Sysselsetting blant norskfødte med innvandrerforeldre

Positiv utvikling i sysselsetting for norskfødte med innvandrerforeldre

Som nevnt tidligere er de fleste norskfødte med innvandrerforeldre relativt unge – så mange som tre av fire er under 18 år. Likevel er det interessant å følge med på tilknytning til arbeid i denne gruppen, sammenliknet med innvandrere og befolkningen for øvrig.

Figur 3 viser at sysselsettingsnivået blant norskfødte med innvandrerforeldre ligger et sted mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Dette gjelder både når vi sammenlikner med den øvrige befolkningen og bryter ned på ulike aldersgrupper. 73 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre var sysselsatte i 2021, mot 69 prosent av innvandrere. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn var 79 prosent i arbeid.

Figur  3. Sysselsettingsandel, etter innvandrerkategori og kjønn. Prosent. 2021 (SSB, 2021j)

Samtidig varierer sysselsetting for norskfødte med innvandrerforeldre med foreldrenes landbakgrunn. Norskfødte i alderen 25-39 år med foreldre med bakgrunn fra India og Vietnam, har den høyeste andelen i arbeid på nivå med den jevnaldrende befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Dette gjelder for begge kjønn. For norskfødte med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Pakistan, Chile og Marokko er andelen i arbeid en del lavere (Kirkeberg et al., 2019).

Som for innvandrere, var forskjellene i sysselsettingen mellom norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen lavere i 2021 enn året før. Denne positive utviklingen med synkende forskjeller har vært registrert siden 2015, med unntak av pandemiåret 2020.

Arbeidstid

Fire av ti innvandrerkvinner jobber deltid

En større andel innvandrere er ansatte i deltidsstillinger enn den øvrige befolkningen. I 2021 jobbet 27 prosent av innvandrere deltid, mot 23 prosent i den øvrige befolkningen. Generelt jobber kvinner oftere deltid enn menn. I 2021 var andelen deltidsansatte dobbelt så høy for kvinner sammenliknet med menn, både for ansatte med og uten innvandrerbakgrunn. Innvandrerkvinner har imidlertid den høyeste andelen deltidsansatte på 39 prosent, sammenliknet med 32 prosent for kvinner uten innvandrerbakgrunn og 18 for menn med innvandrerbakgrunn (SSB, 2021k).

Figur 4 viser at stillingsprosenten blant innvandrere også varierer med landbakgrunn. Deltidsarbeid er relativt vanligere blant innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika. På den andre siden har innvandrere fra europeiske land, Nord-Amerika og Oseania en lavere andel deltidsansatte enn den øvrige befolkningen. Forskjellen i heltidsandeler mellom innvandrere fra ulike verdensregioner må blant annet ses i lys av hvilke yrker de jobber i. Innvandrere fra Afrika og Asia er overrepresentert i yrkesgrupper der deltidsarbeid er utbredt - som salgs- og serviceyrker samt renhold.

Figur 4. Fordeling etter stillingsprosent, sysselsatte innvandrere etter landbakgrunn. 2021 (SSB, 2021k)

Jobbkvalitet

Innvandrere er oftere overkvalifisert for jobbene de er ansatt i

Selv om sysselsettingsandel og stillingsprosent er viktige indikatorer for innvandreres integrering, er ikke dette hele bildet når det kommer til innvandreres tilknytning til arbeid. Disse indikatorene forteller oss lite om hvordan innvandrere opplever sin arbeidshverdag sammenliknet med resten av befolkningen. For å vise flere aspekter ved sysselsetting, har blant annet FN utarbeidet et sett indikatorer for måling av jobbkvalitet (FN, 2015).  Figur 5 viser et utvalg av FNs indikatorer for jobbkvalitet fordelt etter innvandrerkategori.

Figur 5. Utvalgte indikatorer for jobbkvalitet, etter innvandrerkategori, 2021. Prosent. (Lien, 2022)

Innvandrere skårer dårligere enn resten av befolkningen på fire av seks indikatorer i figuren, og dette tyder på en del ulikheter i arbeidssituasjon mellom disse to gruppene. Blant sysselsatte innvandrere er 13 prosent aktivt på utkikk etter en annen jobb.  I befolkningen ellers er andelen ti prosent. I tillegg er innvandrere tre ganger mer utsatt enn befolkningen ellers for å måtte jobbe deltid fordi man ikke finner en annen heltidsjobb, dette gjelder for 3 prosent av innvandrere mot 1 prosent i den øvrige befolkningen. Dobbelt så mange blant innvandrere ønsker også lenger arbeidstid sammenliknet med resten av befolkningen (Lien, 2022).

Figuren over bidrar samtidig til å bekrefte at korttidskontrakter er lite utbredt i norsk arbeidsliv. Faktisk så er det færre innvandrere enn i befolkningen ellers som jobber på kontrakter med varighet 3 måneder eller mindre, selv om forskjellene er marginale. På den annen side vet vi at andelen midlertidig ansatte er høyere for innvandrere enn for resten av befolkningen. Dette kan blant annet henge sammen med at midlertidige stillinger er utbredt i yrker og næringer der innvandrere er overrepresentert, for eksempel salg- og serviceyrker (Aamodt, 2020).  I 2020 var 10,1 prosent av sysselsatte innvandrere ansatt i midlertidige stillinger mot 7,2 prosent i resten av befolkningen (SSB, 2020d). Andelen midlertidig ansatte var høyest blant innvandrerkvinner og innvandrere fra landgruppe 2.

Innvandrere er også i større grad overkvalifisert for jobbene de er ansatt i. I 2021 jobbet fire av ti innvandrere i yrker med lavere krav til kompetanse enn det utdanningen deres tilsier. I resten av befolkningen var overkvalifisert. Disse forskjellene har vært omtrent uendret siden 2015 (Edelmann, Villund, 2022).

Arbeidsledighet

Høyere og mer langvarig arbeidsledighet blant innvandrere

Arbeidsledige omfatter per definisjon arbeidsføre personer som har forsøkt å få arbeid og er disponible for å begynne i arbeid, men som ikke har fått jobbtilbud (SSB, 2020e). Blant innvandrere er andelen arbeidsledige mer enn tre ganger så høy som i den øvrige befolkningen. I tillegg peker flere studier på at innvandrere går arbeidsledige lenger enn norskfødte, og at en ledighetsperiode påvirker innvandrere relativt mer negativt med hensyn til framtidige jobbutsikter og inntekt (Kann et al, 2019).

Figur 6. Arbeidsledige i prosent av arbeidsstyrken, etter innvandrerkategori (SSB, 2020e; NAV, 2022)

Målt i prosent av arbeidsstyrken, var 5 prosent av innvandrere arbeidsledige ved utgangen av 2019. Tilsvarende andel for resten av befolkningen var 1,5. Da covid-19-pandemien rammet arbeidslivet våren 2020, ble mange ansatte permittert, og det ble relativt færre ledige stillinger på markedet. Dette ga en drastisk økning i andelen arbeidsledige (Olsen, 2021a). Arbeidsledighetsraten økte til 13,7 prosent for innvandrere, og til 4,9 prosent i befolkningen ellers. I løpet av 2021 begynte arbeidsledigheten imidlertid å dale igjen, både for innvandrere og for befolkningen ellers. I første kvartal av 2022 var arbeidsledighetsprosenten på nivå med første kvartal i 2020.

NEET - unge utenfor arbeid, utdanning og opplæring

Unge innvandrere havner oftere utenfor

Unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak, kalles ofte NEET, som er forkortelse for «Not in Employment, Education or Training». I Norge var 7,4 prosent av alle unge i alderen under 30 år i denne kategorien i 2021. Dette er lavere enn gjennomsnittet for andre europeiske land, som i 2020 lå på 13,7 prosent (Eurostat, 2021).

Innvandrere har større sannsynlighet for å havne i NEET-gruppen enn unge i majoritetsbefolkningen. Dette kan delvis forklares med at det blant innvandrere er en høyere andel som kun har utdanning på grunnskolenivå. Lavt utdanningsnivå er den største risikofaktoren for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge (OECD, 2018). 11 prosent av unge innvandrere var utenfor arbeid, utdanning eller opplæring i 2021, mot 7 prosent unge i befolkningen ellers.

Figur 7. NEET-andel etter kjønn og innvandrerkategori. Prosent. 2006-2021 (Aamodt, 2022)

Blant innvandrere er NEET-andelen høyere for kvinner enn for menn. I 2021 var 9 prosent av unge innvandrermenn i denne kategorien, mens tilsvarende tall for innvandrerkvinner var 13 prosent. For befolkningen ellers er situasjonen omvendt: Andelen var høyere for unge menn sammenliknet med kvinner, 7 mot 6 prosent. Med andre ord er NEET-andelen høyest for unge innvandrerkvinner, og det er i tillegg større kjønnsforskjeller i disse andelene blant innvandrere (Aamodt, 2022).

Som vist i figur 7, har andelen unge utenfor arbeid og utdanning gått ned blant innvandrere i løpet av de siste ti årene, mens det har vært en svak økning i denne andelen i befolkningen ellers.

Inntekt

Ikke økt inntektsulikhet under pandemien

Innvandrere har i gjennomsnitt lavere inntekt enn befolkningen som helhet. I 2020 var denne differansen ca. 90 000 kroner, som er en svak nedgang sammenliknet med 2019, som vist i figur 8. Dette kan blant annet forklares med at reduserte lønnsinntekter blant arbeidstakere som ble rammet av covid-19-nedstengingen ble kompensert med stønader, som for eksempel dagpenger eller lønnskompensasjon (Arntzen, Hattrem, 2021). Med andre ord bidro kompensasjonsordningene til at inntektsulikhet mellom innvandrere og resten av befolkningen ikke økte 2020, til tross for overrepresentasjon av innvandrere i yrker som ble hardest rammet av nedstengingen.

Figur 8. Median inntekt etter skatt, hele befolkningen og innvandrere (SSB, 2020f).

Inntektsnivået varierer for innvandrere og henger tett sammen med deltakelse i arbeid. Innvandrergrupper med lave sysselsettingsandeler har også større risiko for å havne under lavinntektsgrensen. For eksempel er medianinntekten lavest blant flyktninger og høyest blant arbeidsinnvandrere.

Inntektsnivået øker med botid i Norge, noe som gjelder for alle innvandrere uavhengig av innvandringsgrunn (SSB, 2020f).

Vedvarende lavinntekt

Barn av innvandrere vokser oftere opp i vedvarende lavinntekt

Med lavinntekt menes inntekt (etter skatt og justert for husholdningsstørrelse) under 60 prosent av den nasjonale medianinntekten. Vedvarende lavinntekt vil si å ha en lavinntekt over en periode på 3 år (Epland, Normann, 2021).

I perioden 2018-2020 kunne 27 prosent av innvandrere mot 7 prosent av den øvrige befolkningen plasseres i denne kategorien. Andelen er særlig høy for innvandrere fra landgruppe 2. Hele 35 prosent i denne gruppen opplevde vedvarende lavinntekt i denne perioden. Dette var en dobbelt så høy andel som for innvandrere fra landgruppe 1. Figur 9 illustrerer dette.

Figur 9. Andel med vedvarende lavinntekt, etter innvandrerkategori (IMDi, 2020)

Som det fremgår i figur 10 vokser stadig flere barn opp i husholdninger med vedvarende lavinntekt. I 2020 bodde i alt 115 000 barn i slike husholdninger (Epland, Normann, 2021). 59 prosent av disse barna hadde innvandrerbakgrunn, både barn som selv er født i utlandet eller har foreldre som innvandret til Norge. Til sammenlikning var denne andelen 39 prosent i 2006. Barn med innvandrerbakgrunn er med andre ord i økende grad overrepresentert blant barn som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Figur 10. Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, antall og andel med innvandrerbakgrunn. (SSB, 2020g)

Sannsynligheten for å bo i vedvarende lavinntekt varierer betydelig etter barnefamilienes landbakgrunn. Tre av fire barn med bakgrunn fra Syria, og to av tre barn med bakgrunn fra Somalia, bodde i lavinntektsfamilier i 2020. I den andre enden gjaldt dette for under ti prosent av barn i familier med bakgrunn fra India eller Bosnia-Hercegovina SSB, 2020h). Husholdningsstørrelse og sammensetning henger tett sammen med vedvarende lavinntekt i barnefamilier og kan være med på å forklare forskjellene etter landbakgrunn. For eksempel bor barn med innvandrerbakgrunn noe hyppigere enn andre barn sammen med en enslig forsørger. Samtidig bor barn med innvandrerbakgrunn oftere i store husholdninger.

Antall yrkesaktive i husholdningen og botid er andre faktorer som har betydning for familiens inntektsnivå (Epland, Normann, 2021).

Følger man barna i lavinntektshusholdninger over en periode på ni år, får man et forsterket bilde av at barn med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert blant de som har den vanskeligste økonomien gjennom store deler av oppveksten. Inntektsmobiliteten er også klart mindre i denne gruppen enn i resten av befolkningen (Normann, 2021).

Generelt vil barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger både ha lavere karakterer i grunnskolen, samt mindre sannsynlighet for å fullføre videregående skole og høyere utdanning. En mindre andel i denne gruppen blir sysselsatt i voksen alder.  

Norskfødte med innvandrerforeldre som vokser opp i lavinntekt har høyere grad av gjennomføring i utdanning og deltakelse i arbeid sammenliknet med innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn i samme situasjon. Det kan dermed se ut til at norskfødte med innvandrerforeldre i mindre grad blir påvirket av å vokse opp i en lavinntektshusholdning (Ekren, Grendal, 2021). Dette kan igjen tyde på høy utdannings- og inntektsmobilitet i denne gruppen. Dette er også beskrevet i andre studier av norskfødte med innvandrerforeldre Kirkeberg et al., 2019).

Boforhold

Innvandrere bor trangere

Mens nesten ni av ti i den øvrige befolkning eier boligen de bor i, er det vanligere blant innvandrere å leie. I 2021 bodde 38 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 og 42 prosent fra landgruppe 2 i leid bolig.

Selv om forskjellene i andelen som leier er små mellom disse to landgruppene, er det stor variasjon innenfor hver landgruppe. Eksempelvis er eierandelen høy blant innvandrere fra Vietnam, Sri Lanka og Pakistan, og lavere blant innvandrere fra Somalia (Normann, 2017). Forskjellene i eierandel mellom de to landgruppene og den øvrige befolkningen har vært relativt stabile siden 2015.

En mulig årsak til lavere eierandel blant innvandrere er at etablering på boligmarkedet krever et tilstrekkelig høyt inntektsnivå. Som allerede vært inne på er innvandrere overrepresentert i husholdninger med lav inntekt. Innvandrere med lengre botid i Norge har i gjennomsnitt høyere inntekt enn de med kortere botid. Derfor finner man også at andelen som eier bolig stiger med botid (Normann, 2017).

Innvandrere bor også generelt trangere enn resten av befolkningen, som figur 11 viser, men det er stor variasjon i andelen trangbodde mellom ulike innvandrergrupper.  I 2021 var 15 prosent av innvandrere fra landgruppe 1, og hele 28 prosent fra landgruppe 2, trangbodde. I den øvrige befolkningen var andelen trangbodde relativt lavere, og lå på 8 prosent. Figur 11 viser i tillegg at det har vært lite endring i forskjellene beskrevet over siden 2015.

Figur 11. Trangboddhet etter innvandrerkategori (SSB, 2021m)

Andelen som bor trangt er relativt høyere blant flyktninger og familiegjenforente, og relativt lavere blant arbeidsinnvandrere og innvandrere fra nordiske land. I tillegg til innvandringsgrunn, henger trangboddhet sammen med husholdningsstørrelse, alder, inntekt og delvis med botid i Norge (Arnesen, 2020; Dzamarija et al., 2022).

Ser vi videre på bygningstyper, er det en lavere andel innvandrere som bor i eneboliger sammenliknet med den øvrige befolkningen. Dette gjelder spesielt innvandrere fra landgruppe 2. 31 prosent i denne gruppen bodde i enebolig i 2021, mot 48 prosent av innvandrere i landgruppe 1. I den øvrige befolkningen bodde 58 prosent i eneboliger dette året. Til gjengjeld var andelen som bodde i boligblokker dobbelt så høy for innvandrere fra landgruppe 2 enn i den øvrige befolkningen, 38 mot 18 prosent (SSB, 2021n). I landgruppe 1 bodde 24 prosent i boligblokker.

Sysselsetting og covid-19 pandemien

Økning i sysselsetting året etter pandemiutbrudd

Covid-19 pandemien hadde større konsekvenser for innvandreres tilknytning til arbeidsmarkedet sammenliknet med konsekvensene pandemien hadde for resten av befolkningen. I 2020 ble det for første gang siden 2015 registrert nedgang i andelen innvandrere i arbeid. I tillegg så man økende forskjeller i sysselsettingsandelen mellom innvandrere og den øvrige befolkning, som figur 12 viser.

Figur 12. Sysselsettingsandel for personer 20-66 år etter innvandrerkategori. Prosent. (SSB, 2021i)

Statistikken for 2021 viser at denne negative utviklingen var kortvarig. I løpet av 2021 gikk sysselsettingsandelen blant innvandrere opp 3,5 prosentpoeng, fra 65,4 prosent til 68,9 prosent. I den øvrige befolkningen økte andelen sysselsatte med 1,1 prosentpoeng, til 79,2 prosent. Dette tyder på at den positive trenden ikke bare har stabilisert seg, men også at de reduserte forskjellene i sysselsettingsgraden observert før 2020 fortsetter videre i 2021.

2021 må blant annet ses på bakgrunn av en sterk oppgang i de næringene som ble spesielt rammet av koronatiltakene, som overnattings- og serveringsvirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting. I disse næringene ser man en større økning i antall sysselsatte innvandrere enn i de øvrige sysselsatte (Olsen, 2022).