Mange offentlige virksomheter er avhengige av tolketjenester for å kunne yte sine primærtjenester til en sammensatt befolkning, det være seg helsetjenester, arbeids- og velferdstjenester, skole og opplæring. Tolketjenester er i så måte en støttetjeneste og selve nøkkelen for at virksomheten skal kunne yte sine tjenester, ivareta rettssikkerhet og innfri kravet om et likeverdig tjenestetilbud.

Innledning

I økonomisk forstand er markedet for tolketjenester lite sammenlignet med andre markeder og tjenesteområder. Mens offentlig sektor gjør anskaffelser for rundt 600 milliarder kroner i året, utgjør tolketjenester mindre enn en promille av dette. Som støttetjeneste for et bredt spekter av offentlige tjenester favner tolketjenester likevel svært vidt. Samtidig er markedet for tolketjenester preget av en rekke særegenheter som gjør det både umodent og komplekst, og fremstår som et ulendt terreng for innkjøpere å navigere i. Formålet med tolkefaglig ABC er å gi innkjøper en grunnleggende forståelse av tolkemarkedet. Innsikt i markedet er helt nødvendig for å kunne gjøre en anskaffelse som gir virksomheten tilgang på kvalifiserte tolker og som ivaretar kravene i tolkeloven (lovdata.no).

To tjenester – tolking og formidling

Offentlige anskaffelser av tolketjenester handler i praksis om anskaffelse av to tjenester: tolketjenester og formidlingstjenester. Dette er knyttet til hvordan markedet for tolketjenester er organisert og hvilke aktører som deltar og deres roller. Som innkjøper er det viktig å forstå hvordan de to tjenestene henger sammen, hva de konkret består av og hvorfor det er viktig å skille på dem i en anskaffelse.

4_offentligeanskaffelser_krympet.png
Figuren illustrerer offentlige anskaffelser av tolketjenester: Offentlige virksomheter inngår rammeavtale med en eller flere private tolkeformidlere/leverandører av tolketjenester (F). Disse har ikke egne ansatte tolker, men kjøper tolketjenester på vegne av oppdragsgiver fra frilansmarkedet av tolker. Leverandører er dermed hele tiden i konkurranse om de samme tolkene.

Tolketjenesten

Virksomhetens primærbehov er tolketjenester, det vil si noen som kan oversette muntlig samtaler mellom norsk og et annet språk, slik at virksomheten kan yte sine tjenester og den minoritetsspråklige få dekket sine behov eller utført sine plikter. Når vi snakker om tolketjenester, er det dette behovet vi refererer til.  

Formidlingstjenesten

Virksomhetens sekundærbehov er å skaffe tolketjenesten. Det er flere måter å gjøre det på, men de aller fleste virksomheter velger å få bistand til dette av en tolkeformidler (leverandør). Disse har spesialisert seg på formidling av tolketjenester, og tilbyr bestillingssystemer som effektiviserer og hjelper virksomheten med å bestille og betale for tolketjenester.

Aktørene – tolker og tolkeformidlere

Tolk – hovedleverandør av tolketjenester 

Tolkene er de som leverer tolking som tjeneste. Tolking er et yrke regulert gjennom § 14-16 i Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) (lovdata.no), samt forskrift til loven om god tolkeskikk.

Samtidig er tolk en ubeskyttet tittel, så alle som ønsker, kan både omtale seg og jobbe som tolk. For å skille mellom utøvere med og uten formelle tolkefaglige kvalifikasjoner, brukes betegnelsene kvalifisert og ufaglært tolk.

Kvalifisert tolk  

En kvalifisert tolk har formelle tolkefaglige kvalifikasjoner fra godkjente utdanningsinstitusjoner, og oppfyller kravene  for oppføring i Nasjonalt tolkeregister. Tolkelovens §7 (lovdata.no) definerer kvalifisert tolk som tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister. I Nasjonalt tolkeregister er det dermed bare kvalifiserte tolker, og kun disse kan med rett omtale seg som kvalifisert tolk. 

Kvalifiserte tolker har tolketiske og tolketekniske ferdigheter som kreves for å utføre tolking profesjonelt og forsvarlig. Kun kvalifiserte tolker bør derfor jobbe som tolk i offentlig sektor.

Kun kvalifiserte tolker har nødvendige ferdigheter som kreves for å utføre tolking profesjonelt og forsvarlig.

Ufaglært tolk

Ufaglærte tolker er personer uten formelle tolkefaglige kvalifikasjoner som påtar seg oppgaven som tolk. Det er ingen garanti for at ufaglærte har nødvendig språkkunnskaper og ferdigheter, eller kjennskap til yrkesetikken. Bruk av ufaglærte innebærer derfor stor risiko og vil kunne ha svært uheldige konsekvenser både for individets rettsikkerhet og likeverd, og for virksomhetens oppgaveløsing. Bruk av ufaglært tolk gir ofte dårlig kvalitet på kommunikasjonen og dermed lengre saksbehandlingstid. I mange tilfeller vil det også være i strid med tolkeloven. Rundt 60 prosent av tolkingen i offentlig sektor utføres likevel av ufaglærte tolker.     

Tolk og translatør

Vær oppmerksom på at tolk og translatør ikke er det samme. En tolk arbeider med muntlige oversettelser, mens en translatør jobber med skriftlige oversettelser. Selv om begge jobber med språklige oversettelser kreves det helt ulike ferdigheter og teknikker. Denne veilederen handler kun om tolking.

Tolkeformidler – hovedleverandør av formidlingstjenester

Tolkeformidler fungerer som et mellomledd mellom tolken og virksomheten som trenger tolketjenesten. Primærytelsen til tolkeformidleren er formidling. Det finnes både offentlige og private tolkeformidlere, men det er kun private som deltar i offentlige anskaffelser av tolketjenester. Det finnes mange mindre private tolkeformidlere og en håndfull store nasjonale aktører. Dette markedet er imidlertid stadig i endring. Små bedrifter legges ned og nye starter opp, og blant de store kan det være både sammenslåinger og oppdelinger. Grundig kartlegging i forkant av en anskaffelse vil derfor være både nyttig og nødvendig.

Offentlige tolkeformidlere betjener i hovedsak egen etat eller kommune. Les mer om disse i temadelen andre innkjøpsformer.  

Formidlingstjenesten omfatter en rekke aktiviteter, for eksempel registrering av tolker og tolkebrukere, mottak og videreformidling av tolkeoppdrag, rekruttering, oppfølging og avlønning av tolker. Dette krever kompetanse, ressurser og teknologiske løsninger som formidleren skal dekke inn gjennom sine priser. I tillegg skal formidleren betale tolken for tolketjenesten og dekke reiseutgifter og liknende for tolken.

Prisen som brukeren av tolketjenestene betaler består dermed av flere komponenter: Pris for tolketjenesten, pris for formidlingstjenesten og direkte utgifter knyttet til oppdraget, som for eksempel reisekostnader og arbeidsgiveravgift. I tillegg skal formidler ha en viss fortjeneste av oppdraget. Les mer om dette i temadelen prisstrategi og prismodeller.

Alle tolker er frilansere

Tolking er et frilansyrke preget av uforutsigbar arbeidsmengde og uregulerte lønns- og arbeidsvilkår. De aller fleste som tar oppdrag som tolk i offentlig sektor er frilansere.

I en frilans-tilknytning ligger det få gjensidige forpliktelser mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Tolken er verken garantert eller forpliktet til å påta seg oppdrag. For å sikre seg tilstrekkelig oppdrag og inntekt er de aller fleste tolker tilknyttet flere oppdragsgivere, både tolkeformidlere og offentlige virksomheter som bestiller tolketjenester direkte.

I praksis betyr dette at alle leverandører opererer innenfor samme marked og konkurrerer om tilgang på de samme tolkene. Tolker skiller seg derfor fra de fleste andre tjenesteytere, som for eksempel advokater eller konsulenter. Disse er som regel ansatt i et selskap som står ansvarlig for de tilbud som gis, og det er selskapet som eier de tilbudte ressursene (ansatte) og som er profesjonell forhandlingsmotpart i en konkurransesituasjon.

Slik fungerer ikke tolkemarkedet. Tolker er en uorganisert arbeidskraft, da de i all hovedsak er frilansere og ikke har noe ansettelsesforhold. Tolker har også lav organisasjonsgrad i interesseorganisasjoner og fagforeninger. Kun et fåtall tolker er fagorganiserte, og enkelte er medlemmer i interesseorganisasjonen Norsk Tolkeforening. I dag er tolkene og deres interesser i liten grad representert i offentlige anskaffelser.

Uten egne tolkeressurser og disposisjonsrett til tolker på frilansmarkedet, har leverandører i praksis svært liten innflytelse på tolketjenestene de tilbyr gjennom rammeavtalene. Dette er av stor betydning for hvordan konkurransen innrettes, og oppdragsgiver må være oppmerksom på dette når det skal stilles krav under anskaffelsen. Les mer om dette i temadelen konkurransegrunnlag.

Tolkens oppgave

Tolkens oppgave er å lytte og oppfatte det som kommer til uttrykk, huske og reformulere det og gjengi samme innhold på et annet språk. Dette kan høres enkelt ut, men er i realiteten en krevende og kompleks oppgave, og et stort ansvar som forutsetter helt spesifikke ferdigheter og egenskaper.

En tolk må blant annet:

  • kunne snakke to språk svært godt
  • ha kunnskap om yrkesetikken og sin funksjon i kommunikasjonen
  • ha god forståelse for offentlig sektor
  • ha spesifikk kontekstkunnskap
  • ha evne til å sette seg inn i nye fagområder
  • ha god hukommelse, konsentrasjonsevne og notatteknikk

Kompleksiteten i tolkerollen tilsier at alle som tolker i offentlig sektor ideelt sett bør ha både tolkeutdanning og statsautorisasjon for å mestre oppgaven.

Tolkens yrkesetikk

Tolkeyrket har, som mange andre yrker, sin egen yrkesetikk. Yrkesetikken definerer tolkens rolle og grensene for denne, og er regulert i tolkelovens §14-16 samt i forskrift til loven (lovdata.no).

Kvalifiserte tolker oppført i Nasjonalt tolkeregister har gjennom sin opplæring god kjennskap til yrkesetikken og har forpliktet seg til å utføre tolkeoppdrag i tråd med denne.

Kjernen i yrkesetikken handler om:

  • Nøytralitet: Tolken skal opptre upartisk, og skal ikke bidra med egne meninger.
  • Nøyaktighet: Tolken skal tolke alt som sies, akkurat slik det sies.
  • Forsvarlighet: Tolken skal ha nødvendig tolkefaglig kompetanse for tolkeoppdraget og forsikre seg om at forholdene ligger til rette for forsvarlig utførelse av oppdraget.

Taushetsplikt og habilitet

Både tolkeloven og yrkesetikken har bestemmelser om taushetsplikt og habilitet (lovdata.no) som følger av forvaltningsloven. Hovedhensynet bak kravet om habilitet er at tolken skal være upartisk og ikke tolke i en sak hvor tolken kan ha interesse av utfallet i saken. Slektskap eller nære bånd mellom tolken og en av partene kan gjøre det vanskelig for tolken å opptre upartisk.

Å undersøke og sikre tolkens habilitet kan være utfordrende rent praktisk, og i mange tilfeller vanskelig uten å kompromisse personvernet. Det er derfor viktig å tenke gjennom disse problemstillingene allerede i anskaffelsesprosessen slik at virksomheten kan etablere et godt samarbeid med leverandør. Les mer om dette i temadelen taushetsplikt og habilitet.

Filmen Tolken gir et godt innblikk i tolkeprofesjonen og tolkens profesjonelle rolle og ansvar.

Nasjonalt tolkeregister

Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister over kvalifiserte tolker i Norge. Tolkene i registeret har formelle tolkefaglige kvalifikasjoner fra godkjente utdanningsinstitusjoner. Registeret deler tolkene i fem kategorier avhengig av hvilke formelle tolkefaglige kvalifikasjoner de har. De høyeste kvalifikasjonene er statsautorisasjon og bachelor i tolking i offentlig sektor.

Oppføring i Nasjonalt tolkeregister øker tolkers mulighet for oppdrag og er et offisielt bevis på at de er kvalifiserte.

930.jpg
Alle tolker oppført i Nasjonalt tolkeregister er kvalifiserte. Foto: IMDi.

Mange leverandører har egne kursopplegg for tolker. Disse er ikke godkjente for oppføring i Nasjonalt tolkeregister.

Nasjonalt tolkeregister kan brukes til å finne en tolk, eller til å sjekke at tolken er kvalifisert. Du kan gjøre oppslag i registeret basert på språk, tolkens navn eller ID, og filtrere resultatet etter ulike kriterier.

Alle tolker i registeret har et tolkebevis: Dette er både fysisk og digitalt. Selve kortet har bilde og navn, og en QR-kode som når den skannes vil gi alle sanntidsopplysninger om tolken hentet fra registeret.

Denne videoen er en kort brukerveiledning for bestilling av tolk i Nasjonalt tolkeregister og bruk av tolkebeviset.

Nasjonalt tolkeregister eies av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). IMDi er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. I temadelen Nasjonalt tolkeregister kan du lese mer om kategoriene og registeret.

Tolkemetoder

Tolkemetode handler om hvordan tolkeoppdraget gjennomføres. Vi skiller mellom to hovedmetoder: oppmøte og fjerntolking. Fjerntolking er en samlebetegnelse for telefon- og skjermtolking.

Oppmøtetolking

Oppmøtetolking betyr at tolk og tolkebruker fysisk er til stede i samme rom. Mange foretrekker oppmøtetolking fordi den i de aller fleste tilfeller vil gi bedre styring på samtalen for både tolk og tolkebruker, og dermed også bedre kvalitet på tolkingen. Tolken får blant annet god anledning til å observere de ikke-verbale sidene ved kommunikasjonen, til å styre turtakingen og å komme til orde.

Oppmøtetolking krever ingen teknisk tilrettelegging, men som med alle tolkeoppdrag må tolken få mulighet til å forberede seg til oppdraget. Dette er tolkebestiller/bruker sitt ansvar. På IMDi.no kan du lese mer om hvordan forberede og gjennomføre et tolkeoppdrag

Fjerntolking

Fjerntolking er en samlebetegnelse på telefontolking og skjermtolking. Ved disse tolkemetodene er tolk og samtaleparter geografisk atskilt og har kun kontakt via lyd og/eller video/digitalt møte. Fjerntolking er praktisk i et land som Norge, med store avstander og høye reisekostnader. Mange foretrekker fjerntolking fordi det sparer tid og utgifter, og gir tilgang på kvalifiserte tolker i hele landet.

  • Skjermtolking er et godt alternativ til oppmøtetolking, men forutsetter at teknikken virker, og at alle parter, også tolken, har fått opplæring i og er komfortable med bruk av systemet og utstyret.
  • Telefontolking er et alternativ når de to andre formene for tolking ikke lar seg gjennomføre. Telefontolking kan være et godt alternativ i mindre lokalsamfunn hvor miljøene er små og vil unngå at tolken er inhabil. 

Telefontolking har både tolketekniske og sikkerhetsmessige utfordringer

  • Ved telefontolking er det vanskelig å kontrollere at andre enn de som deltar i samtalen, hører det som blir sagt. Forsvarlig tolking via telefon forutsetter at tolken sitter skjermet, at det brukes gode telefoner og at det ikke er støy i bakgrunnen som forstyrrer tolkens konsentrasjon og oppfattelsesevne.
  • Ved fjerntolking kan det enkelte ganger være bare tolken som er på skjerm eller telefon, mens andre ganger er alle parter på skjerm/telefon. Det siste fordrer at alle parter har digital kompetanse og gode lytteforhold, og at samtalen styres godt. 

Med COVID-19 har det vært en nedgang i oppmøteoppdrag og en markant økning i fjerntolking. Mye tyder på at denne trenden vil fortsette uavhengig av smittesituasjonen fremover. IMDi utarbeider en nasjonal strategi for skjermtolking.

Ingen tariff

Bortsett fra i justissektoren, hvor tolkens timelønn er regulert tilsvarende 4/5 av salærsatsen for advokater (lovdata.no), er tolking en av få bransjer som ikke er regulert etter tariff. Det er derfor stor variasjon i timesatsen for tolkeoppdrag, fra mindre enn 100 til over 900 kroner per time.

I offentlige anskaffelser er det stadig vanligere at oppdragsgiver bestemmer tolkens lønn. Dette for å sikre forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår. Et vanlig virkemiddel innkjøpere bruker for å sikre tilgang på høyt kvalifiserte tolker, er å differensiere timelønnen. Jo høyere kvalifikasjoner tolken har, jo høyere timelønn til tolken og jo høyere formidlingshonorar til leverandøren. Dette kan du lese mer om i temadelen prisstrategi og prismodeller.

Mangel på tariff gjør at tolkemarkedet skiller seg vesentlig fra andre markeder hvor det er mer vanlig å konkurrere på pris. For tolketjenester er det svært ugunstig å konkurrere på pris, fordi man da risikerer å konkurrere kvalifiserte tolker ut av markedet. Når timelønnen presses ned, øker også sjansen for sosial dumping.

Godt samarbeid og felles mål

For å skape en stabil og bærekraftig tilgang på kvalifiserte tolker er det avgjørende å etablere bedre rammevilkår og mer regulerte arbeidsforhold for tolker som yrkesgruppe. Dette kan oppnås gjennom innføring av en bransjestandard og bedre organisering av arbeidslivet.

En mer informert og enhetlig anskaffelsespraksis vil også kunne ha stor betydning for organiseringen av feltet og tilgangen på kvalifiserte tolker. Samtidig er det viktig å understreke at fordi tolkemarkedet er umodent, er det ingen raske og enkle løsninger. Skal virksomheten sikre seg tilgang på kvalifiserte tolker kreves det god innsikt, tydelige krav, men også felles mål og godt samarbeid med alle involverte aktører – tolker, tolkebrukere, leverandører, innkjøpere og myndigheter. 

Stabile språkbehov

Hvilke språk det er behov for tolk i, varierer. Behovet avhenger av flere faktorer, blant annet innvandrerbefolkningens sammensetning og den enkeltes norskkunnskaper. Behovene kan endre seg raskt, slik det gjorde ved de høye ankomstene høsten 2015, men dette er mer unntaket enn regelen. Det kan også være lokale forskjeller i språkbehov og variasjon mellom ulike offentlige sektorer.

Hvert år blir det utført tolkeoppdrag i over hundre språk i Norge. Størstedelen av tolkeoppdragene utføres på noen få språk der arabisk er det aller mest etterspurte tolkespråket. Omtrent en tredjedel av alle tolkeoppdrag i offentlig sektor blir utført mellom norsk og arabisk. I tillegg til arabisk er tigrinja, somali, polsk, tyrkisk, dari, persisk, sorani, vietnamesisk og russisk de ti mest etterspurte språkene.

Figuren under gir en oversikt over de 20 mest etterspurte tolkespråkene i Norge i 2019. Disse 20 språkene utgjorde til sammen 89 prosent av alle utførte tolkeoppdrag, og har holdt seg stabilt høyt etterspurte over tid. De største endringene er i de øvrige, såkalte «små» språkene. I flere av disse språkene finnes det ikke, eller det er svært få kvalifiserte tolker. Det jobbes kontinuerlig med å arrangere kvalifisering på språk der det er dokumenterte behov.

20_tolkesprak.png
Det er behov for tolk i mange språk i Norge, men mesteparten av tolkingen er på kun 20 språk hvor arabisk er desidert størst. Nærmere 35 prosent av alle tolkeoppdrag i Norge er på arabisk. Kilde: IMDis faktaark, 2019.

For å sikre en god anskaffelse er det viktig at virksomheten har god oversikt over sine tolkebehov. I temadelen avklare tolkebehov og planlegging kan du lese mer om hvordan du kan jobbe med dette.

Fant du det du lette etter?